Venting på Morristown, tirsdag NJ

0907281400 Morristown Memorial Hospital
sitter på enda et venterom. Dagens MRI som var planlagt til kl. 11, har blitt utsatt til kl. 14. En Keith med et ambutert bein blir ropt opp. En eldre mann i rutete skjorte sitter i en rullestol med ryggen til fjernsynet hvor de viser et tv show fra et sykehus. To ambulansefolk, en hvit gutt og en sort jente, sitter å koser med mobilene sine, de også med ryggen mot fjernsynet. A sitter i rullestolen å snakker med H. Hun sier, du kommer til å få lang vei når du begynner på videregående. Kanskje du kan sykle ned, kanskje er det det lureste.
Idet A legger på med H, får jeg en tekst fra E og B. S er på besøk der, ble levert av bestemor i formiddag. Teksten forteller hvor hyggelig det er å ha S på besøk. Jeg ringer, S sier, hei pappa, med rolig stemme. H var sint over at jeg skulle dra, sier hun. Hun kalte meg en skitten sekk og slike ting, du vet, sier hun.
Kl. er snart tre. Vi har ventet siden kl. 11.A begynner å bli sliten. Hun er hoven i munnen, har problemer med tannkjøttet. Synes selv salaten er vanskelig å tygge. Vi har nå blitt vist inn på et nytt venteværelse. Dette er nesten som en slags pandorask eske av stadig nye venteværelser -- det er nesten som om de flytter folk til stadig nye venterom for å slippe å behandle dem, for å holde motet oppe, for at vi skal fortsette å se frem til at noe skal skje, men venterommene blir mindre, det vi er inne i ny har bare fem stoler, fjernsynet på stativ i hjørnet er mindre, og det overdøves nesten av en overdøvende luftkondisjoneringsvifte som jeg hører.A har reist seg opp i stolen for å få litt bevegelse i beina. Hun blir vist inn i et enda mindre rom hvor hun tar av seg alle ting med metall. Jeg tar hånd om gifteringen hennes, etpar andre ringer, et sølvkjede jeg kjøpte til henne da hun fylte 33 år, jeg fester klokken jeg ga henne på 40 årsdagen rundt mitt høyre håndledd, og når de skal kjøre henne avgårde, sier jeg at jeg venter her.
Kl. 1545. A er inne å gjør undersøkelsen. Jeg har fylt ut et skjema som bekrefter at hun ikke har noen metallgjenstander i kroppen. Ingen kuler. Ingen granatsplinter. Noen fyllinger har hun antagelig, men utover det er hun ren og fin. Selv BHen har hun tatt av for at det ikke skal være noe som forstyrrer mens hun må ligge musestille inne i en gigantisk magnet i over en halv time.
Jeg har sett mitt snitt til å plugge ut fjernsynet. Jeg nyter fraværet av Jennifer Alston, luften fra viften, stillheten føles frigjørende, og det er egentlig deilig å vite at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til i en halvtimes tid. Jeg har sendt en fax til nevrokirurgens legekontor og bedt dem gi forsikringsselskapets lege den informasjonen de ber om. Jeg har gjort det samme med hematologens kontor. Har sendt kopier av faksene til forsikringskontoret i Danmark hvor de sitter. Har hengt opp begravelsen på tirsdag som en deadline, har booket flybilletter, har booket en enkelt billett til meg søndag hvis opplegget sprekker, slik at jeg ihvertfall kan komme meg til Norge i tide. Det er et puslespill hvor det gjelder å holde tungen rett i munnen, og jeg har for sikkerhets skyld sendt Raine en fax (også den med kopi til forsikringsselskapet) hvor jeg ber henne om å hjelpe til å koordinere alle disse menneskene, ber henne hjelpe alle disse viktige menneskene å få snakket sammen, slik at vi ikke skal gå glipp av bestemors begravelse rett og slett fordi noen ikke klarer å samkjøre seg.
Her kommer A. "Sovnet du?" vil jeg vite. "Som en stein. Jeg var redd for å få panikk, men jeg bare sovnet istedet. Jeg drømte om at jeg fikk panikk isted. Men sånn er det når man har godt sovehjerte." Klokken er fire. Vi har vært her i fem og en halv time. En fullstendig bortkastet dag for en undersøkelse som forsikringsselskapet insisterte på, som tok 40 minutter og som iflg. tre nevrologer var helt unødvendig. Pris: ca. 4000 dollar.