Onsdag: Hun blir bedre

Da vi kom tilbake til ARF ikveld var hun bedre enn på lenge synes jeg. Da jeg ga henne øyesalve slik jeg gjør hver kveld, idag fra en ny tube, da hun la hodet bakover og tillitsfullt lot meg legge salven forsiktig i det høyre øyet som hun ikke har klart å lukke eller bevege forbi midtlinjen, så jeg antydning til bevegelse -- mer bevegelse enn før. Jeg ble veldig glad. Dette er supert, A, sa jeg. Dette er virkelig bra. Følg fingeren min. Jeg lot fingeren bevege seg foran ansiktet, og høyre øye fulgte -- for første gang siden slaget -- fingeren til høyre for midtlinjen. Det er ikke mye, men det er mye bedre enn tidligere, sa jeg begeistret. Jeg beveget fingeren oppover, øyet fulgte etter og øyelokket hevet seg. Jeg beveget fingeren nedover, og øyelokket lukket seg litt mer. Igjen, ikke mye, men nok til at jeg ser det er fremgang. Cl, som kom hjem før A dro idag, og som ikke hadde sett henne på etpar dager, mente det var markant fremgang å spore.
Dr. Skerker fortalte A idag at hun kan overnatte her på Faircourt og fremdeles være med på treningen som om hun er inpatient. Foreløpig vil hun gjerne overnatte der. Det er greit å komme i seng kl. 22. Da har jeg litt mer tid til å gjøre meg klar om morgenen, sa hun da vi snakket om dette ved middagen idag. Og så får vi litt tid hver for oss. Det er også bra. Skerker sa forøvrig at jeg kan være sålenge jeg føler for det. Reine var også innom idag. Hun er klar for å sette opp en MRI på Columbia når vi måtte ønske det. Forsikringsselskapet ønsker en MRI til før de slipper meg hjemover, så da er det jo like godt å gjøre det på Columbia Presbyterian.

På veien hjem spør A om jeg kan kjøre innom en drugstore i Morristown for å kjøpe en øyepatch til en annen pasient, en 70 år gammel dame som syntes As sorte lapp over øyet virket så mye bedre enn de andre. Hun klager hele tiden, sa A, men jeg sa at det gikk fint, at hun skulle få en av mine. Og nå har jeg bare en igjen.
- Jeg gjør hva som helst for deg, sa jeg, og tenkte at det er typisk A å gi bort sin siste øyelapp -- som hun selv virkelig trenger -- når hun treffer noen som trenger det. - Men det er grenser for hva jeg gjør for resten av pasientene på ARF når klokken er ti om kvelden. Beklager. Håper du forstår det. Vi har en spennende dag i morgen, og vi kan heller gjøre det etter hematologtimen kl. 11. Jo, hun var igrunnen enig idet.


Jeg hadde en fin dag idag. Løp på morgenen, og kjørte deretter til en mall i nærheten hvor jeg hadde bestilt time hos Apples Genius tjenesten for at de skulle fikse glasset på min iPod som har knust. Der tok jeg feil. Etter å ha meldt meg hos en vennlig dame og sett navnet mitt på en stor tavle, fikk jeg sitte på en barkrakk mens en ung kar fortalte meg at de kunne fikse hele enheten for 200USD. Jeg droppet det og gikk inn på varemagasinet Bloomingdales for å kjøpe noen nye bukser istedet. Der ble jeg møtt av en dame på rundt 65 år som fortalte meg at hun hadde vært i Norge, i Sandefjord som 20 åring og hun elsket nordmenn. Det var godt å høre. Hva bringer deg hit min venn? Business?, spurte hun. Nei, min kone har hatt et slag. Åhh...Stakkars deg. Går det bra med henne? Vel, etter forholdene bra, ja. Det var nummeret før hun ga meg en klem, en trøsteklem. Min kusine døde i fjor. Stakkars Melanie, 60 år, gift med Howard som hun møtte i highschool, vondt i hodet, og plutselig en dag står hun å legger hundemat i kaffemaksinen. Howard ringer etter ambulanse. Ti dager er senere er hun død. Hvilket sykehus er din kone på? Morristown??? Nei huff og huff. Det var ikke bra. Dama er plutselig blek, holder seg til munnen, ser på meg med oppsperrede øyne. Jeg føler nesten at jeg må trøste henne. Hun er ute nå, sier jeg, beroligende. Ja, det var da endelig bra. Jeg skal si deg det, Morristown er ikke ett bra sykehus. Hun skal flyttes til Columbia, sier jeg for å roe henne. Columbia Presbyterian? Ansiktet forandrer seg, hun smiler nå, det er saker det. Dit bør dere dra. Det er det beste i landet her på slike saker. Vi bor hos en lege, sier jeg. Åja, da er dere i gode hender. Her har vi forresten etpar fine bukser som passer deg godt vennen min. Du kan kalle meg Valerie, sier hun.

Vi har en hyggelig snakk. Jeg ender opp med å kjøpe to bukser. Jeg trenger bukser. Har gått i de samme klærene siden vi kom. Kjøper seks par sokker. To underbukser. Føler at jeg virkelig slår ut håret. Passer på kvitteringene. Hvor langt kan jeg gå? Ville de la meg kjøpe en smoking? Cl og Cy skal ha party på lørdag. Et par med hus i Sveits, New York og Los Angeles kommer. Catering. Kan jeg spandere på meg et nytt barbersett i skinnfutteral? En nesehårsklipper? Hva med snorkel til bassenget? En GPS? Smørekniver? Grilltermometer? Badekåpe. Pysjamas. Kaffekvern? Jeg nøyer meg med understøy, sokker og bukser og tenker at jeg begynner å bli gammel. Begynner å miste grepet.
Men jeg har valgt å kjøre en helt streit konservativ linje i forhold til forsikringsselskapet. Idag fikk jeg en regning fra Telenor på 14000 kr. Snakk om marginer -- når man vet at deres variable kostnad på de tjeneste jeg har måttet bruke er omtrent null. Vanligvis bruker jeg 2500 per regning, skrev jeg til forsikringsselskapet. Resten er antagelig samtaler jeg har hatt for å roe ned pårørende og ordne med fastleger og sjekke mobilsvarer og motta lykke-til-smsmer, altså samtaler som er en direkte konsekvens av slaget til A. Antagelig ville regningen vært mye høyere hvis jeg ikke hadde ringt med en ATT telefon jeg kjøpte her hvor du betaler maks $3 per dag for samtaler i USA og $20for så mange smsmer man klarer å taste i løpet av en måned i USA. Skrev også til forsikringsselskapet og sa at vertsfamilien vår gjerne vil ha noe for oppholdet. Hva synes forsikringsselskapet det er riktig å betale dem -- gitt at vi får ringe gratis derfra til Norge når vi er der, gitt at vi får låne en bil, gitt at vi har fått låne tre soveværelser, to stuer, tre bad, parkering og basseng, grill, mat etc.? Statens regulativ er 2000 per døgn i USA. 600 for mat. Jeg vil ikke utnytte forsikringsselskapet, skrev jeg, men jeg vil ikke være urimelig mot vertsfamilien vår heller. De trodde vi skulle være her i to dager. Nå er vi her på femte uken. Blir spennende å se hva forsikringsfolkene svarer på den. Jeg har en venn som selger reiseforsikring. Han fortalte at han som distributør får over 70% av salgsbeløpet. Det er ekstrem fortjeneste på reiseforsikring. Tenk på tallene -- tenke hvor mange som reiser hvert år. Nesten alle har reiseforsikring -- de fleste er overtegnet fordi de har det gjennom forsikringsselskap pluss at de får det når de betaler med kredittkort.

Det er tøffe tider i USA og alle, inklusive våre venner, forsøker å ikke ta helt av, eller kanskje, forsøker å komme ned på bakken igjen uten å moses fullstendig. Jeg hadde synes det var veldig fint hvis vi kunne gjøre opp for oss -- selv om det er en situasjon hvor vi også ville latt de aller fleste av våre venner bli hvis de hadde vært på besøk og noen hadde kollapset på vårt kjøkkengulv.

En annen hyggelig ting som skjer er alle mailene. Jeg får spesielt en hyggelig mail fra faren til A nesten hver morgen når jeg våkner. Han forteller om arbeidet i stallen, morelltrærene, alle som har vært på besøk, og hvor mye han gleder seg til å dulle med A når hun kommer hjem. - Han kommer til å stå klar i døra med varm te og hjemmelaget brød med geiteost hver dag om han får sjansen, sier A fleipete men med kjærlighet i stemmen når jeg leser mailene hans høyt for henne.

Hittil har jeg ikke svart på noen av mailene hans, jeg har stort sett bare fokusert på å skrive blogg. Men idag brukte jeg morgenen på å skrive en lang mail til ham. Jeg avslutter dagens rapport med min kjærlighetserklæring til svigerfar og til A:

Kjære X

Når jeg hører hvor mye besøk dere har på Gården så blir jeg både litt glad for at jeg ikke er der -- her er det rolig, ingen besøk -- og samtidig minner det meg over sommeren vi går "glipp av" med jentene, og det er bittert fordi tiden kommer jo aldri tilbake, og dette er kanskje en av fire-fem somre vi har igjen med H før hun er ute av redet -- hvis vi i er heldige. Samtidig beundrer jeg dere for gjestfriheten og villigheten til å stå på for at andre skal ha det hyggelig. Det er en usedvanlig god egenskap, og en ganske sjelden egenskap også, spør du meg.

Nå sitter jeg på mitt lille kontor hos Cl og Cy. Jeg har akkurat våknet, har drømt om at jeg falt ned i en sjakt i en konstruksjon inne i fjellet, jeg har sovet i åtte timer, kl. er halv ni, og jeg har tenkt å ta meg en løpetur.

Leser forøvrig Frank McCourt - Teaching Man -- veldig bra bok om hans erfaringer som lærer i 30 år i New York City og hvordan han brukte historier for å få elevene til å bli interessert. Han la merke til f.eks. at ungene forfalsket de mest kreative meldinger ala, det begynte å brenne i huset vårt i går, og idet vi skulle løpe ut av leiligheten, tok det fyr i leksene til lille Jim, som derfor dessverre kommer tomhendt til skolen. Han forteller om de mest fantastisk kreativt skrevne unnskyldningsnoter. Derfor fikk barna i oppgave å skrive unnskyldningmeldinger. Adams unnskyldning til Gud. Drakulas unnskyldning til sine utsugde ofre. Eva Brauns unnskyldning til det tyske folk. Deretter fikk han dem til å skrive nekrologer over folk de ikke likte. McCourt har også skrevet Angelas Ashes som jeg ikke har lest. Han skriver godt, hopper ubesværet, lekende lett mellom ulike tider, forteller ulike historier tvinnet inn i hverandre, og tar grep som å tenke på hva ville jeg ha sagt til meg selv hvis jeg gikk tilbake i tid, til da jeg var 23 år gammel. Han skriver ut hva han ville ha sagt. Jeg ville ha invitert meg ut på en god biff og et glass øl, og så ville jeg ha hatt ett alvorsord med meg. Du bør ikke ta alt så alvorlig, ville jeg sagt. Du burde gå mere ut med de andre studentene. Se på deg selv! Du har jo ikke fått noe sol på kroppen på altfor lenge. Jeg, jeg vet jo hva du tenker, du er bekymret for fremtiden, jeg vet at du er bekymret, du lurer på om du klarer å tjene penger på det du driver med, men vet du hva? Det trenger du ikke å bekymre deg over. Ting kommer til å gå mye bedre enn du tro! Du kommer til å få deg de jobbene du vil ha, og det kommer ikke bare til å handle om hvor flink du er, det kommer ikke bare til å handle om hvor mye du har lest og hvor gode karakterene er, det kommer minst like mye til å handle om hvordan du er som person, om du er interessert i andre, om du kan lytte, om du har den interessen. Dessuten burde du trene mer, komme deg ut i frisk luft, skaffe deg et hyggelig sted å være, istedet for å sitte her.

Slik holder han på med ulike stemmer og ulike ståsteder. Forteller om sine lærere som snakker til ham i du form. Du må huske på at når du kommer ut der som lærere så er det deg mot røkla. Det er viktig hvor du står, viktig hvordan du ter deg. De sa, her er vi opptatt av å lære dere å bli gode lærere. Har dere noen erfaring overhodet, tenkte jeg, men som den feige lille eleven jeg var, turte jeg ikke å si noe. Han kan ingenting om det å undervise, sa studenten ved siden av meg. Den professoren vet ingenting om det å undervise. Han har aldri undervist noen i hele sitt liv. Hvorfor sier du ikke noe, sa June, en vakker rødhåret jente på raden foran. Ha, hva skulle det lede til, sa studenten ved siden av meg. Unnskyld, sa June og rakte opp hånden. Har de noen gang undervist en skoleklasse? Professoren stoppet opp. Jeg har vært tilstede i en rekke undervisningssituasjoner ja, svarte han. Jo, men har de faktisk undervist selv.

Han trekker deg inn, McCourt. Ubesværet tasser han innom ulike tider, forteller historier om seg selv, som bryggearbeider før han ble lærer, om oppveksten i Irland, om hjerteløse nonner som mishandler ungene, om sult og alkoholisme og faenskap, og han gjør det med inspirerende humor og varme.

Det er ellers veldig fint å lese det du skriver. Du er forbilde -- etter først å ha alet fram A -- en flottere kvinne kunne ingen ha skapt -- har du nå hevet deg over barnebarna. Det er beundringsverdig, og jeg føler ikke at jeg kunne ha blitt velsignet med bedre svigerforeldre enn dere, det er ikke mulig å få en bedre familie enn jeg har fått. Og du har rett, A og jeg er et uslåelig team. Jeg merker det når hun nå ikke har vært helt tilstede, at jeg føler meg ganske lammet i forhold til hvordan jeg er ellers. Det som er positivt med at hun har fått slag, er at jeg kanskje må ta i litt ekstra, jeg må vaske tøy, lage mat, jeg må faktisk belage meg på å tre inn i endel av de rollene som A tidligere har tatt seg av, som jeg ikke har trengt å tenke på. Det kan være sunt. Det kan være sunt for meg å måtte ta mer ansvar, ta meg mer av jentene, gå på foreldremøter, hjelpe dem med lekser osv.

Men - her jeg sitter dag ut og dag inn omgitt av århundregamle løvtrær, i dette slottet, susende i luksus, biler, gastronomiske retter, latinske horder av tjenere og gartnere, at jeg tenker at jeg ville helst bare vært på hytta, med utedass og kulegrill og solkrem, en regnbyge som største bekymring, en måke som driter på spisebordet, gresset som gros, solen som flytter seg, fraværet av bredbånd, tomt for dopapir, handling i dovne norske butikker med ferievikarer som drar strekkoder forbi de flimrende leserne mens de flakker med blikkene, en iskrem på bensinstasjonen, er det flere jordbær igjen, flere moreller, faen ta trosten som spiser bærene fortere enn de tyter ut. Jeg skulle gjerne vært uvitende om den faenskapen et slag kan avstedkomme, jeg skulle gjerne tatt livet for en selvfølge, lagt meg inntil A hver kveld uten å tenke på at det kunne skje ting med henne, med oss alle, uten å tenkte på hvor sårbare vi er, hvor kort livet er, hvor fantastisk deilig det er når man har noen som a, noen som uansett hvor få øyne hun kan se på, uansett hvor dårlig til bens hun er, uansett så er hun det mest fantastiske mennesket jeg har møtt, et menneske som har gitt meg en helt ny mening med det å leve, en helt ny glede ved å bare være.

Tusen takk for at du tar deg så godt av jentene og av oss alle. Fortsett å skrive mailer. Det er veldig hyggelig å høre fra deg og A blir enormt glad over disse snapshotsene fra sommeren på gården.