Mandag kveld, tirsdag samtale m Skerker

Kantinen på ARI, kl. 0930.
Skerker ble nesten hyggelig idag da han fikk høre at jeg hadde startet en business i USA. Plutselig satte han seg ned, spurte hvordan jeg hadde det, der jeg satt på sengen til A på det lille dobbeltrommet hennes på ARI. "Jeg ser ingen grunn til at hun ikke kan reise hjem. Det er liten sjanse for at blodproppen beveger seg, den er ørliten og sitter ikke i en viktig åre. Den ble oppdaget to dager etter slaget." Han fikk blodproppen til å høres ut som han snakket om en kvise. Han var en liten mann, en hvit frakk over khaki buksene, i slutten av 40 årene, smal i ansiktet, briller, et hode som hele tiden ser litt nedover mot papirene han knuger mot kroppen når han tasser ned korridoren.
Han bladde han i papirene sine som han hentet fra en liten metall tralle han trekker rundt på hvor det står "Dr. Skerker´s dolly." Jeg myste gjennom brillene, 25. juni, to dager etter slaget. Det føles lenge siden.
"Jeg hørte at bestemoren din døde, Kondolerer." Det er tydelig at min klagefax til Reine har hatt en effekt. "Jeg tror ikke dere trenger noen lege på flyet." Han tittet på sin elektroniske PDA som er linket inn til sykehusets data hvor de har de elektroniske journalene og resultater av prøver lagret. "Hva skal en lege gjøre midt over Atlanteren hvis det skjer noe?" spurte han retorisk. Jeg lo nervøst mens jeg så for meg situasjonen -- A på gulvet i kabinen, en rolig stemme som etterlyser en lege på høyttaleren. En vennlig hudlege eller en psykiater som legger en tafatt hånd på pannen hennes.
Jeg skyver bildet vekk, nikker, ser poenget hans. "Men slik jeg ser det er det liten sjanse for at noe skal skje," sier han. "Det eneste jeg ønsker er at Dr. Levitz også gir sitt samtykke basert på de siste prøvene."
"Jeg synes ellers hun har gjort fin steady fremgang. Det ligger nok mange måneder med hard treningen foran dere, men dette kan gå fint." Jeg la merke til bruken av ordet "kan" og merker at jeg allerede har innfunnet meg med usikkerhet i forhold til prognoser. I går hadde vi en samtale med alle hennes terapeuter og de var også samstemte i sin ros av hennes innsats og i forhold til å snakke om fremtiden med optimisme. Leslie, As occuptional therapist, var mest bekymret for As stahet og vilje til å gi alt. "Det er viktig at du ikke tar sjanser, at du er bevisst i forhold til når du er i en faresone. Det er lett for deg å brenne deg fordi du ikke har full følelse i venstre hånd. Du bør holde deg unna skjæring og varme gjenstander."
I går etter terapisamtalen, dro vi til Minuteman og spiste hver vår gigasandwhich og snakket om livet mens Bruce Springsteen sang i bakgrunnen. Deretter dro vi hjem til Faircourt, hvor jeg sovnet mens A satt å snakket med Cy. Ved halv syv tiden hoppet vi i svømmebassenget og A kappsvømte ti laps med M som kun fikk bruke en hånd og ett ben for å gjøre det til en fair match. Etterpå var A utslitt, og vi stod i bassenget, hun flytende som en klut i en badering, jeg ved siden av henne med en arm under hennes knær slik at hun fløt i vannet mens jeg holdt rundt henne med en andre hånden. Vi snakket om fremtiden og tullet med ord. "Man kan jo si at du er ganske slagferdig," sa jeg. "Ja, vi er i slaget nå," Vi lo. "Ja, eller være i godt slag," sa jeg. "Ja til jul blir det nok til at vi baker syv slag," sa hun. "Det gjelder å slå et slag for god rehabilitering," sa jeg. "Ja, og bestemme hvor slaget skal stå," sa hun. Der vi stod i bassenget kjente jeg klumpen i halsen, merket hvordan jeg hele tiden var på gråten, og ble påminnet på hvor kort det er mellom gråt og latter.
Senere kjørte jeg henne hjem til ARI, og etterlot henne hos den nye romkameraten, en eldre kvinne. Da jeg kom idag morges, fortalte A meg at de hadde hatt en hyggelig samtale i går. "Hun har vært gift i 59 år. Mannen har Alzheimer, og hun er bare så glad i ham. ´Det gjelder å stole på hverandre, gi hverandre rom og tid,´ sa hun til meg. Hun virker veldig lykkelig, og hun er veldig hyggelig å snakke med."
A har fått mange venner her på kort tid, slik jeg opplever at hun får mange venner overalt hvor hun ferdes -- med eller uten lapp for øyet og rullestol.
Jeg har begynt å tenke mer på hva som venter oss hjemme. I en av mange hyggelig mailer som ventet oss idag morges var det en fra W som skrev at jeg sikkert kunne "alt" om slag nå. Det er ikke riktig. Jeg har ikke egentlig begynt å orientere meg ift slag enda. Foreløpig har det vært mye viktigere å spesialisere seg på hvordan kryster maksimalt med verdi ut av det amerikanske helsesystemet og hvordan man sørger for at A har det best mulig. Jeg har ikke engang begynt å lese meg opp på rehabilitering eller slagpasienter eller hva det betyr å ha slag. Jeg er fremdeles i en tilstand hvor det er vanskelig å konsentrerer meg for mer enn korte brokker av gangen, og det er vanskelig å lese f.eks. bøker.
Om en halv time henter jeg A, kjører over til Atlantic Memorial Hospital, ruller henne inn til radiologavdelingen. Der skal de scanne hennes fantastiske hjerne og ta en såkalt MRI Angiogram. Deretter skal vi ha en tlfsamtale med Dr. Levitz og høre om han har funnet ut noe nytt. I morgen skal jeg være med på treningen, slik at jeg kan bidra med trening i mellomperioden før hun kommer igang med trening i Norge.
Det er viktig for henne å trene hver dag. "Det er en kamp å komme seg ut av sengen om morgenen," sier hun. "Hvis jeg står over en dag med trening, føles det som om jeg må starte omigjen," fortalte hun meg da vi snakket om dette tidligere.
Det siste jeg skal gjøre er å skaffe to sett med scans av alle bilder som er tatt av henne. Deretter skal jeg stå på for å sørge for at det følger med henne et komplett sett med journaler når vi omsider får kommet oss avgårde - forhåpentligvis tidssdnok til å rekke begravelsen om en uke.