Mandag - vinterferie

Det er mandag, og jeg sitter på en kaffebar og venter på A som er på yoga. Det er deilig å sitte her og se utover sneen, observere mødre på mammaperm med barnevogner som befolker kaffebarene på formiddagen, se sneen som laver ned utenfor, og vite at A er vel forvart på en yogamatte i nærheten.
Hun har fremdeles ganske vondt etter tannbehandlingen lørdag, men det har definitivt skjedd noe med ansiktet hennes. Hun ser stadig mer normal ut i høyre side selv om det høyre øyet fremdeles ikke kan lukkes helt av seg selv. Hver kveld drypper og taper jeg igjen øyet. I det siste har jeg også lest høyt fra New York Times, Atlantic og Economist helt til jeg har hørt den jevne pusten som forteller meg at hun ikke lenger hører hva jeg leser.
Denne uken er det vinterferie, og As ønske om å "bare være hjemme" skal kombineres med jentenes ønske om å "gjøre noe gøy." Det er mange hensyn å ta og når jeg foreslår en tur på hytta får jeg høre at det kan jeg glemme. "Utedass nå???" sier H og peker på gradestokken som viser -16 grader. Say no more.
Dagene tasser seg avgårde. På lørdag leste vi en artikkel i Aftenposten om et par hvor mor hadde fått slag på en ferietur på Kypros. "Journalisten har jo ikke forstått poenget," sa A. Deilig at hun engasjerer seg tenkte jeg.
"Vedkommende bruker all for mye tid på å fortelle om hva som skjedde de første minuttene. Det er jo ikke det som er spennende. Det er jo alt det som skjer etterpå som er interessant."
Da vi kom hjem fra USA tenkte jeg at det er nå jobben begynner. Nå i ettertid tror jeg det var riktig, men dramatikken ligger ikke i de dramatiske øyeblikkene; den ligger i uvissheten om hva som kommer til å skje.
Nå, i tredje akt, etter hjemkomsten fra rehab, det er nå de lange slettene skal tilbakelegges. Det er nå hver dag er lik og kreftene posjoneres ut uten visshet om hvor lang turen blir. Dag ut og dag inn hvor jeg tenker at dette tar så mye tid! Det tar så mye krefter. På jobben smugtitter jeg på bilder av A, ser på videosnutter av A før hun fikk slaget, bare for å minne meg selv om hva målet er. Bilder av A på tur med jentene, smilende mot kamera, tråkkende rundt i ulendt terreng med verdens største selvfølgelighet, uten visshet om hva som ligger foran. Med et fast blikk i kamera, en fast hånd holdende i S´ lille hånd. A med blikket festet i kamera, symmetrisk, ansiktet inntakt, rett i ryggen, A løpende, A leende, A på vei ut i vannet, stupende, A bak gressklipperen, bøyd over plantene i hagen, A i førersetet på alle måter, sittende med kule solbriller bak rattet, A som snakker med et skjevt smil inn i videokamera, som beveger seg så grasiøst, alt dette sitter jeg å smugtitter på på mitt lille kontor, etser inn målbildet, forsterker dette indre blikket som jeg trenger som en slags påminnelse om hvem hun egentlig er.
Og kanskje er dette urettferdig? Kanskje trenger jeg å forstå at hun er en annen nå. Nei, ikke en annen, bare en annen versjon som også er henne, som er henne nå.
Dette synes jeg er vanskelig. Er det illojalt å ikke bare akseptere henne som den hun er nå? Burde jeg bare glemme det som har vært, akseptere det som er nå og ikke tenke mer på det?
Nei, jeg tror vi begge kjenner målbildet. Vi er begge utolmodige, og vi snakker om dette. Jeg viser henne hele tiden bilder av hvordan hun var før slaget, og vi ser på bilder fra etter slaget. Jeg har tatt bilder hele veien -- nettopp for at jeg skal kunne minne henne på fremgangen. Minne henne om hvor mye dårligere hun var for bare noen uker siden.
Selv om snøen laver ned er det vår i luften. Selv om det er bikkjekaldt, vet vi at våren er på gang. Slik føles det med A også. Hun blir litt bedre hver dag. Og jeg føler at det går fremover. At det er mye å glede seg til.
Når A sier, "jeg er så møkk lei av slag," sier hun det vi alle føler.
Når vi er med venner, sier S, "mamma, nå må du slutte å snakke om slaget. Vi er lei av å høre om slaget. Slag ditt og slag datt."
Nå må jeg stikke.