Lørdag after ski

Fra kjelleren hører jeg lyden av Janis Joplin som A spiller på full guffe mens hun trener. Tidligere i dag har hun vært på skitur med H mens jeg har gått til Kobberhaugshytta med en kompis, B.
"A ser jo så mye bedre ut!" utbrøt han da vi satt ved et av langbordene på Kobberhaugshytta med hver vår sandwich og skulte ut gjennom vinduer dugget av skigåendes dampende kropper. "Det er jo stor forskjell på de ukene siden jeg så henne sist."
Det er en stor forskjell, men samtidig tenkte jeg i går kveld da jeg gikk kveldsturen med Dixi, jeg er så lei av dette slaget, jeg begynner å innse at jeg faktisk synes dette er forferdelig trist. Det er som om vi har blitt kjørt fastforward med tidsmaskin frem til et punkt i fremtiden hvor vi er gamle, hvor vi stabber oss rundt, en fremtid vi vet kommer hvis vi lever så lenge, men som jeg ikke har vært klar for nå. Enda lever vi med små barn. Enda ser vi på oss selv som unge. Enda er vi liksom i slutten av begynnelsen, ikke i begynnelsen av slutten.
Etter at jeg kom hjem fra skitur bakte vi boller. Jeg forsøkte -- slik jeg alltid gjør når jeg skal lage mat -- å få A til å fjerne seg fra vår trange kjøkkenbenk.
"Baking er mitt domene," sa jeg. "la meg få gjøre det slik jeg vil."
"Ha, ditt domene du. Dette har vært mitt domene i femten år. Det har alltid vært jeg som har bakt her i huset."
"Ja, men nå er det jeg som baker, og da vil jeg bestemme hvor store bollene skal være."
Slik holder vi på, og jeg synes det er deilig at vi kan begynne å småkjekle litt igjen slik vi alltid har gjort tidligere.
På fredag snakket A også om at hun følte at hennes venstre hånd ikke lystret.
"Jeg synes det har blitt værre. Jeg kan ikke gjøre sånn engang." Hun viste meg hvordan hun forsøkte å gjøre en vertikal linje i luften med venstre hånd, og jeg så hvordan hånden gikk i siksakk.
Senere på dagen fortalte hun meg at akupunktøren hadde satt nåler i hånden hennes som gjorde at hun følte at hun hadde fått mer førlighet i hånden. En venninne hadde også fortalt henne at det at hånden hadde blitt værre var et tegn på at det er i ferd med å bli bedre.
Nå sitter vi på kjøkkenet. A har et speil som hun ser i mens hun gjør sine daglige ansiktsøvelser. Hun forsøker å plystre. Holder rundt leppene med den ene hånden. Jeg hører noe som likner på plystrning.
"Jøss," sier hun. "Dette har jeg ikke fått til før. Riktignok en litt påholden leppe, men det funker jo bedre enn før."
Så det går fremover, men vi har et stykke igjen. A går fremdeles rundt i huset slik man går i en båt i høy sjø; man sørger for at man hele tiden holder seg fast i noe, man krøker seg sammen i beina for å stå støere.
"Rett deg opp i beina," kan jeg si.
"Ja, jeg vet at jeg går som en gammel kjerring," sier hun. "Fysioterapeuten min har fått meg til å se hvordan jeg går. Jeg tror det er helt avgjørende at jeg ser hvordan jeg går nå for å få meg til å forstå hvordan jeg må endre ganglaget."
I morgen skal A på ski med Y, en veninne. I dag bemerket hun at hun følte seg sikrere på ski.
"Jeg føler at jeg klarte å sparke fra mere idag. Men samtidig datt jeg på halebeinet, akkurat samme sted som før og det gjorde veldig vondt!"
Nå plystrer hun en disneylåt, "A Dream is Wish Your Heart Makes" mens hun betrakter seg selv i et speil. Det er lørdag kveld, H ligger på sofaen og koser med iPoden sin, A synger i speilet, jeg blogger, og om en halv time skal jeg hente S på swingdans. Deretter skal vi spise aftensmat, drikke te slik vi pleier, og nyte samværet. Det går sakte fremover med andre ord.