Onsdag - det sner det sner

Vi våknet opp til et skikkelig snevær i dag.  S var forkjølet og vi ble enige om at hun skulle være hjemme fra skolen.  A spratt opp kl. 7 og ville ut å måke (jeg har fått en seneskjedebetennelse og kan ikke bruke venstre arm noe særlig). 
"Er det så lurt å begynne med det nå?" ville jeg vite.  Jeg var allerede nede på kjøkkenet for å lage mat til H som må dra halv åtte. 
"Ja, vi må jo måke, og med naboen bortreist er det ingen vei utenom."
"Jeg tror du blir stressa av det.  Vi må kjøre deg til synspedagog kl. 0830.  Du har egentlig bare tiden og veien til å spise og kle på deg.  Kan vi ikke spise frokost først?"
"Nei, dette må gjøres nå.  Kan du hente varmedressen min?  Jeg kan beholde den på når jeg drar til synspedagogen."

Litt senere stod slagpasienten ute å svaiet i snøføyka.  Det er umulig å motsi henne hvis hun først bestemmer seg for noe.  Jeg kunne se at hun ryddet tomflasker i stedet for å måke.  Jeg åpnet utgangsdøren.
"Nå må du ikke rydde deg helt bort!"
"Ikke bland deg.  Dette ordner jeg." 
Jeg lukket døren og tenkte at det fikk stå til.  Jeg kan ikke ta ansvaret for alt. Det føltes rart å rydde på kjøkkenet mens hun var ute i snøføyka.  Det sier liksom alt.  Den friske rydder ut av oppvaskmaskinen.  Den slagrammede måker sne.  Jaja.

Vi rakk synspedagogen med god margin.  I bilen på veien dit, snakket vi om livets urettferdighet. 
"Hvis bare folk kunne akseptere at livet er urettferdig," sa A.
"Ja, men det er jo bare de som rammes av urettferdigheten som må akseptere det.  Og det er oftest de som ikke rammes som synes at de ´andre´ burde akseptere at livet er urettferdig."
"Vel, jeg har det ikke slik.  Jeg opplever jo også at det å få slag er urettferdig, men jeg må jo akseptere at det er slik.  Egentlig er det ingen rettferdighet.  Hele ideen strider jo mot naturens lover.  Enten så har du flaks eller så har du det ikke." 

Minutter senere stabbet A seg ut av bilen og inn til synspedagogen. 

Nå er jeg på kontoret.  Også her står sneen horisontalt forbi vinduet, mens jeg slurper espresso og jobber i vei.  Livet har begynt å vende tilbake til en slags normal tilstand, eller et nytt ekvilibrium;  ting er ikke slik det var, men vi lever i en annen verden nå.  Jeg får enda en bekreftelse på min hypotese om at livet handler mer om holdning enn noe annet; jeg merker at jeg er ganske glad selv om det er motgang.  I går snakket jeg med en deprimert venn i USA som står uten jobb og uten familie.  Han forsøkte å trøste meg.
"Egentlig er jeg ganske lykkelig," sa jeg.  "Jeg har verdens viktigste jobb akkurat nå -- å få A frisk.  Jeg har en familie som fungerer.  Jeg har en jobb jeg liker.  Jeg bor i et fint hus.  Jeg synes jeg har vært veldig heldig.  Livet er breddfullt av mening." 

I går kom jeg over bloggen til en tidligere klasseveninne fra Boston som nå bor i LA.  Hun har fått ALS og skriver om sin kamp mot sykdommen.  Hun har valgt å bruke humor som et våpen, og det er forfriskende lesning.  Det minner meg om at livet er fantastisk, og at hver dag faktisk er en gave vi ikke skal ta i mot som en selvfølge.  "Livets skole" kaller en god venn det, og det er en fin metafor.