Mandag morgen

Jeg våknet kl. 0600 av H som hadde bestemt seg for å stå opp tidlig for å dra tidlig på skolen.  Jeg satte meg opp i sengen og skrev dagbok.  Skrev det første som kom inn i hodet mitt. Ord fløt først ut ett og ett.  "Nakken bakover.  Jerngrep. Ikke noe valg.  Øyne som ser i alle retninger.  Tungpustet, snorett, målrettet, ute av stand til å ta noe innover seg,  "Jeg er ensom," sagt uten sikkerhetsbelte.  Sagt uten omtanke eller ettertanke. Bare slynget ut.  Tiurleik i februar.  Elger som stod å så på ham der han satt fast som i en skruestikke."  En kvinnestemme forteller om moren sin som har fått slag. 
Etter en stund blir jeg lei av å skrive om slag.  Lei av å snakke om slag.  Legger meg til å sove igjen.  Vil egentlig sove mer.  Har vekket S som også har lagt seg i vår seng sammen med H som har lagt seg igjen.  Nå ligger vi der hele gjengen, som en sandwhich.  Hører på dagsnytt.  Slår vekkerklokken på mobilen snooze.  Det skjer flere ganger.  Tilslutt står vi opp.  Klokken er ti over syv.  Kjenner lukten av stekt pølse.  Ser at H er fullt påkledt:  jeans, en grønn genser, mørkt halvlangt hår. 
"Du har spist alt?" 
Hun nikker, smiler.  "Jepp. Jeg stod opp tidlig, laget mat og leste avisen.  Det er deilig.  Du burde prøve det engang."  Hun går ned. 
Etter at hun har gått lager jeg omelett til S og meg.  Ost, fløte, bacon, egg.  Hun kommer ned.  "God morgen," sier hun rituelt — slik hun alltid sier det når hun kommer ned uansett om vi har snakket sammen tidligere på morgenen. 
Vi hører på Politisk Kvarter på radio.  Sitter rett overfor hverandre.  Spiser omelett.  Hver vår tekopp.  Siv Jensen snakker om islamifiseringen av det norske samfunnet.  Om ytringsfrihet og hva som er akseptable ytringer. Jonas Støre snakker henne i mot.  S forsøker å si noe.  "Dette vil jeg høre på," sier jeg.  "Pass på at du spiser så du ikke får dårlig tid."
"Unnskyld da," sier hun.  "Det var ikke meningen å forstyrre deg."
Klokken åtte begynner hun å gjøre seg klar. "Vi skal ha ski på skolen i dag," sier hun i det hun begynner å pakke sekken.  Jeg har laget matpakke, varm te, alt er lagt i sekken.  "Det hadde jeg glemt.  Nå får jeg dårlig tid." 
"Nei, dette går fint.  Hva trenger du?  Skibukse?  Ullegenser og ullsokker?  Skistøvler.  Ingen grunn til panikk."  Vi finner skibuksen på rommet hennes.  A er fremdeles opp hvor hun rydder.  Det går langsomt.  Vi ser henne nesten ikke.  Jeg følger S ned til følgegruppa.  Har med meg Dixie.  Forklarer henne hvordan man skal bære etpar ski.  Jeg har tatt en blå rem rundt skiene, velkro, ikke slik med norske farger vi hadde som barn.  De lette skiene hviler på hennes høyre skulder.  Jeg viser henne hvordan hun legger stavene under skiene slik at de støtter og avlaster. 
Etter at jeg har fulgt S til følgegruppa tasser jeg oppover igjen sammen med Dixie.
Når jeg kommer hjem, sitter A ved kjøkkenbordet.  Hun er ferdig med frokostenjeg har satt frem til henne.  Jeg leser det jeg skrev før hun våknet for henne.  Jeg har ikke selv helt oversikt over hva jeg har skrevet, mens jeg leser det innser jeg at det er en dialog hvor en kvinne forteller om hvor traumatisk det var da moren fikk slag.  Ettersom jeg leser forstår jeg at dette er tøff kost for A, og når jeg er ferdig med å lese, gråter hun. 
"Det var ikke meningen å få deg til å gråte," sier jeg.  Hun rister på hodet.  Tenker hun at jeg er hensynsløs?  At jeg leser dette for henne for å gjøre henne trist.  Vi reiser oss for å komme tidsnok til yogaen som begynner ni. 
"Har du husket mobilen din?"  Hun nikker på hodet.  "Øyesalven?"  Nikk.  "Penger?"  Nikk.  Hun stavrer seg frem og står og venter på at jeg skal kjøre frem bilen slik at hun kan sette seg inn.   
"Det er så lang frem.  Hver morgen våkner jeg og orker egentlig ikke å stå opp. Men jeg har ikke noe valg.  Hvis jeg gir meg nå så dør jeg.  Jeg må fortsette, men det er så langt frem.  Alt annet jeg har gjort i mitt liv er ingenting mot dette.  Tre uker her og tre uker der.  Dette bare fortsetter og fortsetter.  Og jeg innser jo at dette er ikke bare tungt for meg, det er tungt for oss alle.  Det du leste fikk meg til å innse hvor langt det er frem.  I blandt tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg bare hadde dødd. Om jeg hadde fått slippe dette, om dere hadde fått slippe dette."
"Hvis du hadde dødd hadde alt blitt mye værre for oss, ikke bedre.  Det hadde vært katastrofalt.  Dette er en belastning for alle, det er tungt for oss alle sammen, men det er først og fremst deg som bærer den største byrden.  Livet har aldri vært mer meningsfylt enn når vi har vært i kriser.  Når vi har blitt minnet på hva vi har å miste.  Når vi blir minnet på hva som er viktig.  Og la oss ikke glemme det som ligger foran oss.  Hver dag føler jeg at du blir litt bedre. Og jo mer du kan gjøre, jo mer energi du får, hver gang du smiler eller kommer deg litt raskere ned trappen eller tar et iniativ,  føles det som en fantastisk gave.  Og for hver dag som går blir det litt lettere, litt enklere å administrere hverdagen, få ting til å henge i hop." 
I det jeg sier det, tenker jeg det kan oppfattes feil.  Hun kan tenke at jeg egentlig sier at hun skaper merarbeide for oss andre.   "Hver dag nå blir lysere, du blir friskere, jentene blir mer selvhjulpne," legger jeg til. 
"For meg er bare det å sette på en vask en kamp," sier hun.  
Jeg tenker at jeg kanskje gir henne for mange ting å gjøre i huset.  "Men du må jo ikke.  Du kan jo be meg gjøre det," sier jeg. 
"Nei, det kan jeg ikke, og det vet du godt at jeg ikke kan," sier hun i det vi kjører inn i en rundkjøring. 
Jeg merker at jeg misliker at hun uttaler seg om hva jeg vet godt.  Jeg vet absolutt ikke dette, og hun får det til å høres ut som jeg presser henne.  "Jeg mener virkelig at du bare kan overlate mer til meg.  Jeg har ikke noe imot å vaske eller rydde eller hva som helst."
"Men, jeg vil ikke dumpe min agenda over på deg.  Du har andre ting du synes er viktige.  Jeg kan ikke presse deg til å gjøre de tingene jeg synes er viktig.  Du må gjøre dine valg." 
"Ja, men jeg ønsker ikke at du skal slite deg ut. Hvis du gjør det blir du ikke frisk, og da motarbeider du både din og min agenda.  Hvis du ikke hviler nok så blir du ikke frisk like fort, og da jobber vi ikke mot det samme målet."
"Ja, men jeg klarer ikke å la være."  Hun gråter, snyter seg.  Snakker med tynn stemme.  "Jeg ER det jeg gjør. Hvis jeg ikke gjør noe er jeg ingen."
"Slik er faren din også," sier jeg.  "Han gjør noe hele tiden."
"Farmor var også slik," sier hun.
Vi er utenfor yogaen.  Kl. er 0856. 
"Du har seks minutter," sier jeg og gjør meg klar til å hjelpe henne over issvullene og inn på det lille yoga lokalet.
"Følger du meg inn?"
"Selvfølgelig," svarer jeg, og idet jeg setter bilen i nøytral, tar av meg setebeltet, ser etter biler i speilet, åpner døren, setter bena på bakken, reiser meg opp fra setet, lukker igjen døren og beveger meg rundt bilen i en flytende bevegelse, tenker jeg at det ikke er noen selvfølge å kunne gjøre ting så lett.  Jeg tenker at jeg er heldig. 
Jeg har en øyekrem i lommen. Tar den ut.  "Vil du ha denne?"  Jeg sier det lett humoristisk, jeg vet jo at hun allerede har en.  Hun smiler,  rister på hodet. 
"Nei, jeg har en," sier hun og tar tak i min hånd.  Jeg følger henne inn i lokalet.
"Er det greit slik," spør jeg. "Klarer du resten nå?"
"Ja, det går greit," sier hun og jeg ser inn i de store vakre øynene og gir henne et kyss, stryker hånden min over kinnet hennes før jeg går ut til Volvoen som står med motoren på tomgang.  Jeg kjører ut fra fortauet og tenker at jeg kanskje burde ha vinket til henne i det jeg kjørte bort.  
Forstår jeg hva hun gjennomgår?  Klarer jeg å leve meg godt nok inn i hva hun gjennomlever?  Er jeg for distansert?  Jeg klarer ikke engang å savne det jeg hadde.  Jeg klarer nesten ikke å erkjenne at det er borte. Før slaget kløp vi hverandre i armen hver kveld. 
"Tenk at vi er så heldige at vi har hverandre," kunne jeg si rett før vi sovnet.  "Tenk hvor fantastisk vi har det sammen." 
Nå er mye av det borte.  Lagt i en stor fryser.  Satt på hold.  Nå er det bare hennes smerte og vårt savn og vi rundt som forsøker å hjelpe, men som ikke alltid klarer å gjøre det.  I blandt kan jeg få så dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å føle hennes smerte.  Jeg føler meg utilstrekkelig, føler meg kald som ikke gråter når hun gråter.  Får dårlig samvittighet for at mitt liv på en måte går videre ved siden av hennes men nå i hver vår båt.  Før var vi alltid sammen. 
I det jeg kjører videre mot jobben, tenker jeg jeg nesten må minne meg på at dette er vanskelig.  Jeg forteller meg at det er vanskelig.  Tenker at jeg må gi meg selv litt slack.  At jeg kan tillate meg å slakke litt på kravene til meg selv.  Til jentene.  At dette tross alt er en unntakstillstand som drøyer.  Og at det kanskje er lurt å ikke bare jage videre som om ingenting var skjedd.  Litt over ni er jeg på jobben, og jeg merker at jeg er sliten.