Søndag morgen - det soves

Det er morsdag, en Hallmark Day som det kalles i USA -- en dag hvor "alle" kjøper et Hallmark kort og sender til mor. Det er stille i huset. Vel, Dixie er våken og vil luftes og serveres. Klokken er litt over åtte, og A og jeg har sovet i seks timer etter en hyggelig middag med venner av A i går.
As fremgang fortsetter. De som ikke har sett henne på en stund synes hun har blitt mer symetrisk i ansiktet, men hun er fremdeles like dårlig til bens synes jeg. Hun setter fremdeles skjøben, strekker fremdeles armene ut etter ting å holde seg i, krøker fremdeles bena litt når hun går, men hun er ved godt mot. Hun har blitt litt sterkere, hun blir ikke så fort trett, og blir får til flere ting: hun klarer nå å lese litt i avisene, hun klarer å lage enkle retter (om enn med noe søl) og hun er mer "med" i samtaler selv om det fremdeles er langt frem for å komme tilbake til der vi var.
Det har vært en fin helg. Fredag fikk vi besøk av T, nyfødlegen som var "vår" lege både da H og S ble født, og som vi ble godt kjent med i løpet av de tilsammen ni månedene vi tilbrakte på intensivavdeling med jentene. Jeg tror T syntes det var fint å se jentene igjen, og etter middagen, fikk han med seg et bilde av dem hvor de skrev, "takk for hjelpen. Hilsen S og H." Da de skulle skrive, spurte H meg, "hva skal jeg skrive," og jeg sa, "skrive hva du vil, skriv ´takk for at du reddet livet mitt.´ eller ´hyggelig å se deg igjen,´ eller ´takk for besøket.´"
Etter at han dro, la jentene seg, og A og jeg så en fantastisk film, "Hurt Locker," en Oscarnominert film fra Irak krigen. A satt med gjenteipet øye, innkrøpet i min armkrok.
Lørdag fikk jeg meg en skitur mens jentene sov. Fantastisk føre og ikke en sky på himmelen. Jeg bakte rundstykker og faren min kom på egg og bacon. Deretter dro vi og svømte hos en venn med god infrastruktur. A gjorde balanseøvelser hun har fått av sin nye fysioterapeut. "Jeg må lære å gå igjen," hadde hun fortalt T da vi snakket om hennes fremgang. "Jeg har lagt meg til dårlige vaner, og nå må jeg trene på å holde balansen. Jeg er superfornøyd med fysioterapeuten -- endelig en som kan slag! Endelig en som forstår hva jeg må trene på, og som pusher meg litt."
I vannet jobbet hun med balanseforskyvning, både fremover og sidelengs, mens jeg trente H i brystsvømming og S svømte runder. Etterpå, mens vår venn serverte varme boller, forklarte hun hvor redd hun var for å falle, og hvor deilig det er å trene i vann. "Når jeg detter slår jeg meg så fårferdelig," sa hun. "Å trene i vann er fantastisk. Da er jeg ikke redd for å falle, ikke redd for å slå meg. "
Etter bading var det hjem til tomatsuppe og te. Klokken var halv fire lørdag, og jeg kollapset på sofaen og sov i nesten en halvtime - luksus!. Huset så passe kaotisk ut, vi har blitt dårligere til å holde det ryddig, vel, A rydder ikke like iherdig som før slaget, og jeg er i blandt ikke så flink til å rydde fortere enn hele familien roter. Da jeg sovnet, kunne jeg se ut på det som føltes som et hav av votter, luer, gamle aviser, tomflasker, skolesekker, regninger, nøkleknipper, hauger med bøker, yttertøy osv.
Da jeg våknet, ville A se en film til, en lett komedie, som jeg så deler av før jeg laget en pizza til jentene. Ved åtte tiden kom vi oss ut av huset og spiste middag hos en av As venninner. Det er deilig å være sosial igjen! A holdt ut til klokken var over ett, og da vi kom hjem, fikk jeg luftet bikkja og ryddet det grøvste etter jentene før vi la oss. Nå står Dixie igjen og maser på å komme ut, og dagens gjøremål står i kø: lage frokost, på ski med S og deretter kjøre til gården hvor As foreldre venter med fastelavensboller og middag. Ikveld skal vi kjøre hjem igjen, rydde huset, lufte bikkja og gjøre alt klar for en ny uke.