Lørdag morgen

A var oppe tidlig i dag, satte en rundstykkedeig, tasset rundt på kjøkkenet, og jeg kom ned ved halv åtte tiden. Vi drakk en kopp te før jeg kjørte henne på heldagskurset i yoga som hun skal være med på i dag og i morgen. Nå skal jeg lage frokost til jentene som såvidt har våknet før jeg skal kjøre dem til gården. Jeg må jobbe både i dag og i morgen for å bli ferdig med forarbeidet til en jobb senere i neste uke.
Forleden hadde vi besøk av en som leste bloggen.
"Jeg har jo lurt på hva du føler oppe i det hele," spurte han meg, og det fikk meg til å tenke på det, kjenne på det.
"Dette handler først og fremst om A," svarte jeg. "Bloggen har vært om henne men sett med et pårørende perspektiv. Jeg har hele tiden vært obs på at det handler om henne, og at hva jeg føler kommer frem gjennom hva jeg gjør, hvilke ting jeg er opptatt av, hvilke ting jeg skriver om."

Senere tenkte jeg: vi er fremdeles er midt oppe i noe som vi ikke helt vet hva leder til. Fremgangen fortsetter, men den er ujevn, vår relasjon er forrykket uten at vi vet noe om hvordan det nye balansepunktet vil være når krisen er over. Kanskje er det en beskyttelsesreaksjon? Tidligere erfaringer har fortalt meg at når jeg opplever store skift, store endringer i livet, da trekker jeg meg tilbake, da blir det å føle i situasjonen både en luksus og samtidig for farlig til at det kan kombineres med all den andre faren som allrede eksisterer der og da.
Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er så lurt, men min reaksjon er å ta meg av det praktiske, sørge for at alles basale behov er dekket, sørge for at alt er på skinner.
Men, når støvet legger seg, når jeg ser at faren er over, når jeg ikke lenger er det ene benet vi støtter oss på, da kan det hende at jeg tør å gå mer inn i hva jeg føler. Men akkurat nå er det for tidlig. Akkurat nå handler det om holde oss flytende, om å stå løpet ut våren, komme oss frem til sommeren, komme til det punktet hvor vi kan fylle bilen med sommerting og kjøre til hytta og være der lenge.

Jeg snakket med en venn av meg som gikk på en smell nå på nyåret.
"Det er når du senker guarden at det treffer deg," sa han. "Ikke når det blåser som værst. Ikke da jeg mistet min kone. Ikke da bedriften gikk konkurs. Nei, du står stormen ut. Du holder koken sålenge det er påkrevet. Det er først når du tar deg ferie at det smeller. Da kommer det posttraumatiske stresset. Legg merke til hvordan folk blir syke etter at krisen er over. Det er derfor det er så viktig å ta seg pauser underveis. Du vet jo ikke alltid hvor lenge ting varer."