Onsdag - ukene flyr og A blir mer oppfinnsom

I går var jeg borte hele dagen.  Mens jeg var borte stakk Dixi av slik hun ofte gjør.  Men A hadde funnet på noe lurt. Hun hadde skrevet på refleksvesten at folk skulle la Dixi finne veien hjem selv.  Resultatet var at hun ganske riktig kom hjem slik hun pleier når ingen finner henne og ringer.

Ting går definitivt fremover selv om det tar tid.  For hver lille ting føles det akkurat som det gjør med jentene når de utvider sin egen radius; som en liten seier. 

Jeg har mye å gjøre nå, det raser inn med oppdrag og denne og neste uke er innspurt før påsken.  Jeg er borte to dager i neste uke, og reisen krever mye forberedelse.  Jeg er på kontoret hver dag nå, og smugtitter på bilder av A fra før hun fikk slag.  Hver dag sier hun, "nå er jeg lei av å ha slag."  Selv nå, snart ni måneder etter ulykken, føles det fremdeles uvirkelig, det føles fremdeles som om vi lever i en midlertidig tilværelse, nesten som jeg går og venter på at jeg skal våkne opp fra en fryktelig drøm.  Slaget til A overskygger alt annet. 

Men det er ingen drøm desverre.  Hver dag er en påminnelse om hvor mye vi har mistet og hvor heldige vi har vært som har noe i det hele tatt; A kunne ha dødd.  Hver gang jeg leser dødsannonsene tenker jeg at det kunne ha vært henne.  Eller meg for den saks skyld.  Vi har vært heldige.

Forleden snakket vi om dette i bilen. 
"Jeg føler at det er min feil, og mitt problem," sa A.
"Nei, det er ikke din feil og det er ikke ditt problem.  Når en bil har et dekk som svikter er det ikke dekkets problem, det er bilens problem.  Du er et av bakdekkene på en stor traktor som er vår familie.  Det er ikke din feil, og det er ikke ditt problem.  Det er ingens feil, slike ting skjer, men det er vårt problem.  Du må aldri føle at du er et problem.  Hvis du forsvant ville vi hatt et mye større problem."

I påsken skal vi være på hytta.  Det skal ikke skje noen ting annet enn at vi skal gå turer, se utover sjøen, utover jordet foran kjøkkenvinduet, spise mat og grue oss til å gå på den kalde utedoen.  Vi skal feire påskeaften hos mine svigerforeldre på gården slik vi alltid gjør det, vi skal spille sjakk og lese bøker og småkrangle og fyre i ovnen og legge oss tidlig. 

A har heller ikke ligget på latsiden.  Hver morgen halv ni drar hun avsted til fysio eller synsped eller yoga.  I helgen skal hun være på yoga hele lørdag og søndag. 

Men blir hun bedre? 

Jeg innbiller meg at hun er i ferd med å få mere trøkk.  Hun går litt støere selv om hun fremdeles svaier.  Øyet hennes gjør litt mindre vondt selv om det ikke kan lukkes igjen og må teipes om kvelden.  Stemmen hennes er fremdeles fremmed selv om jeg iblandt hører den "gamle" A der inne et sted.  Venstre hånd er fremdeles skjelven og ute av stand til å treffe en potet med en gaffel.  Hun blir fremdeles fort sliten og legger seg tidlig.  Vi har det ikke gøy sammen på samme måte som før, men snakker om slaget og om fremtiden og forsøker å minne hverandre på hvor heldige vi har vært.  Vi er i samme båt men noe er forandret, vi har andre roller nå enn vi hadde før slaget; min forsørgerrolle, min rolle som ansvarlig har blitt forstørret, og jeg har blitt mer opptatt av å holde det ryddig, av å skaffe penger, av å sørge for at mat er innkjøpt, at regninger er betalt, det er jeg som har tatt over mange av hennes omsorgsfunksjoner.  Hun er svekket, mer opptatt av slaget, av ansiktet, av rynkene som sakte kommer tilbake i høyre side av ansiktet, av sin egen helse.  Jeg tenker hele tiden at vi har det mye bedre enn hvis vi levde i et dysfunksjonelt forhold, men at slaget har frosset oss i unaturlige stillinger, i frustrerende posisjoner og at vi ikke er de vi var.  Ikke ennu. 

Jeg kan bli irritert når hun er for treig, jeg må fortelle meg selv at det er naturlig, at det tar tid, og jeg vet at det tar tid, men det føles som om tiden står stille, som om vi er i denne unntakstillstanden veldig lenge, på ubestemt tid nesten.

Sånn må det være å bli revet vekk fra et normalt liv, ende opp i en flyktningeleir, vente på at noe skal skje uten å kunne påvirke utfallet, uten å vite hvor lang tid det kan komme til å ta. 

Noen spør meg hvordan det går. 
Hvordan det går? svarer jeg, gjentar spørsmålet mens jeg forsøker å kjenne på hvordan det går.  - Nei, det går vel greit nok, kan jeg svare mens jeg tenker på hva jeg egentlig føler.  Ofte føler jeg ingenting.
- Går det som planlagt, vil de vite, et spørsmål som fremlegges litt nølende, som om det skulle være vondt for meg å snakke om dette som jeg tenker på hele tiden. 
- Nei, det er vanskelig å si.  Det er ikke planlagt.
- Ja, men hva sier legene?
- Nei, det er ingen som tør å si noe som helst.  Alle slag er ulike.  Den rammer alle forskjellig.  Å spørre hva som er forventet blir som å spørre hva som er prognosen etter en bilulykke.  Det er umulig å si.
Ja, men noe må man vel kunne si?

Nei, det er ingen som tør å si noe.  Det er ingen med en viss kriseerfaring som tør å stille nybegynnerspørsmålet, "hva er oddsene," hvis man ikke kan påvirke utfallet.  Oddsene er nesten alltid 50%; enten skjer det med deg eller så skjer det ikke.  Det er ingenting du kan gjøre annet enn å trene, holde motet oppe, tenke på hva som er viktig, holde blikket på målet i det fjerne.  Vi vet ikke når fremgangen stopper.  Derfor er det som regel helt umulig å svare på spørsmålet, "hvordan går det," eller "går det som planlagt."

Men vi jobber oss gjennom hver dag.  Når den ligger bak oss føles det som om tiden har gått så fort.  Men det er bare etterpå. 
"Tenk at det er snart ni måneder siden," sa A i dag.  "Det føles som om det var i går." 
"Ja, tiden har gått fort," sa jeg.
"Du har blitt mye bedre mamma," sa S.  "Da vi var i New Jersey kunne du jo knapt gå ti meter før du var utslitt.  Nå går du jo til butikken i hvertfall." 

Snart gror gresset, snart smelter snøen, dagene er allerede lengre, og vi kniper igjen, mobiliserer det vi har for å få en følelse av at alt er normalt, at dette er en vanlig vår, men det er det selvfølgelig ikke.  Ingenting er normalt akkurat nå i vår lille familie. 

Vel, det er ikke sant.  Vi lever jo videre.  Vi har jo en hverdag.  Jentene gjør det bra på skolen.  Går fornøyde og tapre hver dag med nysmurte matpakker.  Gleder seg til skuespill og avslutninger og treninger og ferier.  Til høsten har vi tenkt å ta tre uker i Malaisia i forbindelse med at jeg skal gjøre en jobb der.  I sommer skal vi være hele skoleferien på hytta.  Det er mye å glede seg til.
 
Derfor -- denne meldingen er en ambivalent melding.  På den ene siden sårhet over det vi har tapt eller det jeg begynner å innse kanskje ikke kommer tilbake.  På den andre siden, livet som går videre, som er like storslagent, bare annerledes enn vi trodde det skulle bli. 

Det er en tanke jeg sliter med å bli vant til.  Men tiden som går, viddene som tilbakelegges, solen som roterer rundt jorden mens vi sitter her i markagrensen gjør sitt til det sakte men sikkert siver inn en ny hverdag, et nytt ekvilibrium, og det slår vi oss til ro med. 

God natt!