Søndag på hytta i Son

Søndag: Før jeg har fått startet dagen, er den allerede kvart over tre. Stuen er full av barn. H og S har vært borte på gården og fått med N&L, to søskenbarn av A på henholdsvis tre og syv. Jeg har laget kakao med krem og bakt boller med rosiner. Nå sitter L på fanget til tante A og stemningen er kontrollert.
Vi kom hit i går kveld ved halv ti tiden. Det er ikke lett å komme seg på ferie. A vil gjerne hjelpe til, men klarer ikke helt å holde fokuset. Skal ned i kjelleren for å hente noe, glemmer at hun er syk, begynner å rydde, og plutselig står hun å sorterer ting mens jeg forsøker å få oss ut døren. Dette er ikke noe hun gjør for å sabotere, jeg vet at hun så veldig gjerne vil gjøre nytte for seg.
Tidligere på dagen i går kom jeg hjem fra ærend som hadde tatt lengre tid enn planlagt, ærend jeg ikke godt nok hadde forankret med A. Da jeg kom hjem, fant jeg A på alle fire, lukende i blomsterbeddet -- en favorittaktivitet.
Jeg sa noe om at det var flott at hun var i gang og at det sikkert måtte føles deilig.
Da jeg kom nærmere, oppdaget jeg at hun gråt stille.
"Jeg kan ingenting lengre. Selv å luke klarer jeg knapt. Alt det som har vært en selvfølge er nå en kamp. Alt det jeg elsker å gjøre er borte. Jeg klarer knapt å gå bort til inngangen. Og du skulle vært her. Du sa du skulle komme hjem til frokost, og så er du bare borte! Uken er en kamp for meg, et slit, jeg må hele tiden motivere meg, hele tiden kjempe for å komme meg opp, komme meg ut, gå på trening, og jeg gleder meg så mye til lørdagen hvor vi bare slenger rundt og ikke gjør noen ting. Og da blir det så bittert når du bare forsvinner. Når du ikke gjør som du sier du skal gjøre. Når du bare uteblir. Da blir jeg så lei meg."
"Dessuten må du kjøre X til Asker. Hun skulle vært hjemme kl. 15."
Jeg så på klokken som var ti på tre. Jeg hadde helt glemt jentenes kusine X som hadde overnattet fra fredag.
Fem minutter senere satt S, X og jeg i bilen. Jeg merket at jeg var irritert og sliten. Sliten etter en intens uke uten tid til annet enn å løpe mellom ulike plikter. Sliten etter to dager i Bergen med fire timers søvn mellom intense dagsklasser hvor jeg hadde trent 15 kunder i to dager.
Mens jeg kjørte, tekstet jeg Trafikanten. Jeg så det gikk et tog fra Lysaker som gikk om syv minutter. Kjørte X dit, løp inn, kjøpte en billett til 13 åringen, og fulgte henne til toget. Tekstet mor som bekreftet at hun hentet i Asker. Hjemme på femten minutter.
Da jeg kom hjem, lagde jeg handleliste og svidde av etpar tusen kroner i matbutikken. Da jeg kom hjem grillet vi hamburgere og jeg lagde pommes frittes. En kjapp middag. Sov en halvtime på sofaen før jeg begynte å pakke As ting basert på en pakkliste vi lagde sammen. Jakken som ligger på badet. Den grønne buksen som ligger i skapet. Ullsokkene som ligger i gangen. Treningstøyet som ligger i kurven med rent tøy. Bruk Ikeabaggen som ligger i kjelleren. Sjekk at S har fått med seg sine ting. Gummistøvlene ligger i boden. Bootsene ligger i kjelleren. Osv.
Kvart på ni kom vi oss ut døren, fikk satt oss i bilen, og mens vi kjørte utover Mosseveien kom vi oss nesten igjennom den første lydboken på Trollmannen fra Oz før vi kom frem til hytta som ligger tilbaketrukket fra veien. Det var såvidt vi kom oss helt frem til den røde stuen i skogen uten å bli sittende fast i søle på veien inn.

Nå har det roet seg. Jeg hører barneglammet fra stuen, hører lyden av veden som knitrer i ovnen, kjenner lukten av de nybakte bollene. Utenfor har jeg utsikten fra spisestuen, den defensive snøen som motvillig slipper til gulaktige gresstuster, sølen på veien, den lille dreneringen vi har gravet idag som gjør at alt smeltevannet ikke blir liggende i innkjørselen, det mosegrodde fjellet som titter frem, tåken, skodden fra all snøen som smelter, de store grantrærene som blir nesten gråaktige i disen, lyden av hakkespetten, en iherdig lyd, en optimistisk lyd, lyden av jobbing, lyden av fremtiden, lyden av noen som vil noe.

Da vi kom frem i går, var A så sliten at hun ikke engang orket å teste den nye elektriske tannbørsten jeg hadde kjøpt inn. Hun gikk rett i seng, mens jeg ryddet den fullstappede bilen tom for varmedresser, gummistøvler, bæreposer med melk, smør, juice, egg, bacon, pålegg, mens jeg bar inn jentenes kofferter, As Ikea bag, mens jeg fikk alt inn, fikk jentene i seng, maten inn i kjøleskapet, mens jeg sjekket musefellene, satte ovnen på i stuen, mens jeg skiftet vann i koppen til Dixie, og skrev noen dagboknotater før jeg også tok kvelden i halv elleve tiden, registrerte såvidt at gulvet var dekket med døde fluer, før jeg la meg.
Da jeg hadde lagt meg, kom jeg på at jeg hadde glemt å teipe As øye.
"Vil du at jeg skal teipe øyet ditt," spurte jeg stille.
"Ja gjerne det," svarte en ganske våken stemme. Jeg gikk ned igjen for å hente øyedråpene.
"Jeg må nesten slå på lyset," sa jeg.
"Det går fint."
Da jeg slo på lyset, så jeg det høye øye var åpent. Jeg har funnet en egen måte å teipe på. Jeg bruker sykehus teip, hvit transparent teip, bred, som jeg trekker ut i lengde med pekefingeren. Deretter bretter jeg inn på hver side slik at jeg får en liten stripe med teip og to håndtak som gjør det lett å få teipen av. Jeg får A til å lukke øyet, fester deretter teipen på øyelokket slik at hvert håndtak henger ut horisontalt på hver side av øyelokket. Deretter drar jeg i nederste del av teipen slik at øye lukker seg helt, og fester deretter nedsiden av teipen i huden under øyet.
Etterpå snakket vi sammen slik vi gjør om kvelden hvis vi ikke er for utmattede. Vi snakket om at vi er et godt team.
"Men det tar så lang tid," sa hun, og jeg visste at hun kom til å gråte.
"Ja, det tar den tiden det tar," sa jeg.
"Jeg føler meg så ubrukelig."
"Du er ikke ubrukelig. Du er syk. Du er faktisk den eneste som kan få deg frisk. Jobben din er å bli frisk. Ikke å dekke av bordet. Ikke å grave i blomsterbedet. Ikke misforstå meg; det er fint at du gjør de tingene for å trene, for å bli motivert, men det er ingen som forventer at du skal gjøre den samme jobben du gjorde før. Det viktigste er at du blir frisk. "
"Det er så mange som sier at jeg blir den jeg var. Men jeg er jo meg selv. Og så er det de som lanserer muligheten om at jeg ikke blir frisk. Jeg orker ikke å høre om det, vil ikke tenke den tanken, jeg kan ikke bruke den tanken til noe. Jeg er overbevist om at jeg blir frisk, og selv om jeg ikke blir det så må jeg tro at jeg blir det. Jeg kan ikke tillate meg å legge meg ned. Tør ikke slakke ned. Men problemet er også at jeg ikke vet hva som hjelper. Det er ingen som vet hva som hjelper. Slag er så individuelt. Det er som å utsettes for en ulykke. Alle slag er ulike."
"Ikke engang legene på Slagavdelingen?"
"Nei, det er ingen som kan fortelle meg det. Og derfor føler jeg meg så ensom. Det å være syk er en ensom ting. ´Tenk positiv, du må tenke positivt,´ sier de rundt meg, men det er så lett for dem å si. De går jo videre som om ingenting har skjedd. Det angår dem jo ikke på en måte, det er bare noe de sier uten at det har noen konsekvenser for dem."
"Det er jo det som er så rart. For dem har ingenting skjedd. Det skjer ingenting før det skjer med deg selv. Det er jo derfor vi tåler uretten mot andre så godt. Det er derfor vi kan være så slemme mot hverandre, nettopp fordi vi ikke kjenner hverandres smerte.
"Jeg snakket med våre venner H og Y idag om vår situasjon. ´Det er jo som å pusse opp huset,´ sa Y, Men samtidig blir jeg helt matt av de som forteller meg at jeg må tenke positivt. Det er jo lett for dem å si."du lever midt opp i en oppussing, og hvis du ikke klarer å leve med den situasjonen som er der og da, da gir du slipp på en masse viktige øyeblikk."
H, som er lege, sa, ´vår mentale tillstand er jo alltid et resultat av hvordan vi har det -- både fysisk og kontekstuelt. Tenk bare på hva som skjer når vi drikker alkohol. Personligheten forandrer seg. Det er rent kjemisk, men vår sinnstillstand forandrer seg, vår evne til å oppfatte, til å observere, til å konkludere, til å føle, alt forandrer seg av ørmså mengder med en kjemisk substans. Våre kropper reagerer tilsvarende på sykdom, på smerte, på alt som skjer med oss. Vi forandrer personlighet når vi blir sultne, når vi blir trette, og eller avhengig av hva vi har opplevet. Alt påvirker oss uten at vi er noe mindre oss selv av den grunn. Det er nesten som om hvilken versjon vi er av oss selv er kjemisk eller situasjonsbestemt.
"´Dette påvirker jo A også,´ sa han. ´Det at hun er syk påvirker alt rundt henne, det påvirker hva hun opplever, hvordan hun reagerer, men det betyr ikke at hun ikke er seg selv hele tiden.´"

I dag sto A opp før meg. Hun gikk ned på kjøkkenet, og mens vi ble vekket av lukten av bacon, drømte jeg at jeg var midt i en flytende by ute på et stort hav. Mens jeg stod midt på torget i denne byen, så jeg enorm flodbølge som kom mot oss. Ingen andre så den, men jeg forstod i et øyeblikk at alt ville bli kaos, at hele byen ville kantre, at mennesker som i det øyeblikket var opptatt med dagligdagse ting i løpet av et sekund ville oppleve en total omveltning bokstavelig talt. I det øyeblikket i drømmen, tenkte jeg ´ingenting blir det samme, alt forandrer seg for alltid,´ og ´hvordan skal jeg overleve? Skal jeg løpe til høyre eller til venstre? Hvor er sjansen størst for å overleve når det nye ekvilibriumet setter seg?
Det var min siste tanke før jeg stod opp. Da jeg kom ned stod det ferdig egg og bacon og ventet på meg.
Etter frokost dro jentene til gården, ca. ti minutter gangsavstand fra hytta. Endelig tid til å skrive litt, tenkte jeg, men A var umiddelbart klar til å gå ut for å jobbe.
"Jeg hadde tenkt å skrive litt," sa jeg. I det jeg sa det, så jeg at det var feil. At hun ble sint, eller skuffet fordi hun ikke hadde lyst til å være ute alene.
"Nå var jeg alene i hele går," sa hun. "Det hadde vært veldig hyggelig om du kan bli med ut."
"På samme måte som du sier at du ikke liker når jeg bestemmer, så liker jeg ikke når jeg føler at du disponerer dagen for meg," sa jeg og angret såfort jeg hadde sagt det. Det var ikke det jeg mente, og jeg ville jo ikke gi henne dårlig samvittighet for at hun ville gjøre noe. Hun gikk ut i foriveien og da jeg kom ut, gråt hun.
Jeg spurte om hun var sint. Hun nikket uten å se opp.
"Du kjører bare ditt eget løp," sa hun. "I hele går kjørte du ditt eget løp. Du sier en ting og gjør en annen. Vanligvis sier jeg ingenting, men nå trenger jeg at du er her. Jeg klarer ikke å gjøre alt selv."
"Du trenger ikke gjøre noe selv. Det viktigste er at du blir frisk. Det tar den tiden det tar. Jeg er her. Jeg gjør så godt jeg kan, og føler faktisk -- på samme måte som du iblandt gir uttrykk for -- at jeg ikke liker når det taes beslutninger som får konsekvenser for meg uten at jeg er en del av beslutningen."

Vi jobbet i stillhet en stund. Snakket om praktiske ting. Etter en stund spurte jeg om hun ville ha kaffe. Det ville hun. Ville hun at jeg skulle lese litt for henne. Ja, det ville hun gjerne.
Vi gikk inn, og mens vi drakk latte, leste jeg høyt fra en bok. Vi var ferdige med sinnet, det er grenser for hvor mye vi orker å krangle.
"Det er ikke så ille," påpekte hun. Det finnes mange damer det ville vært vesentlig mindre kule enn meg som slagrammede. Jeg nikket.
"Det er ingen andre jeg heller ville hatt som slagpasient," sa jeg.

Disse tingene snakker vi om. Etterpå lurer jeg ofte på om jeg er for tøff mot henne og iblandt mot meg selv.
Jeg biter mye i meg, forteller meg selv at hun er syk, at hun ser ting fra en annen vinkel enn jeg gjør, at hun -- som meg selv -- gjør så godt hun kan, og at vi begge sloss for det samme; at vi skal få tilbake noe som likner på det gamle livet vårt. Jeg forsøker å balansere det at hun er syk med det at jeg ikke skal behandle henne som sykelig av den grunn. At jeg ikke skal umyndiggjøre henne, at jeg skal ta henne med på råd, at jeg skal være ærlig og si tingene slik som jeg ser dem, men at jeg skal forsøke å tenke på hvordan det oppleves slik at jeg ikke sier ting som oppleves som sårende eller demotiverende, men samtidig behandler henne på en måte som er respektfull, som tar henne med på råd og som gjør at vi begge føler at vi er et team.

Nå med ferie, er det igjen mer tid til å skrive. Selv om den værste dramatikken er over, er den tredje akten -- hjemkomsten -- langt fra over. I tid kan dette ta et år eller mer. Etterdønningene etter dette slaget kommer til å være med oss for alltid -- på godt og vondt. Vi har lært oss å sette pris på nye ting. Jeg har lært noe vesentlig om egenverdien av å gi omsorg til andre. Og om å skyve uvesentligheter tilside til fordel for det som virkelig teller. Kriser gir uante muligheter for vekst.