Fredag kveld hjemme fra Bergen

Sitter ved kjøkkenbordet med A. Fra stuen hører vi lyden av "Night at the Museum 2" og H som skratter. A leser "Weekend Avisen" mens hun holder for det dårlige øyet. Vi har spist sushi, jeg har bevilget meg et sjeldent glass varm sake, og nå når jeg kan tillate meg å kjenne etter, så merker jeg at jeg er mørbanket.
Da jeg kom hjem, stod A ved kjøkkenbenken, ryddende med skjelvende hender. Det er ingen ting hun heller vil enn å hjelpe til.

"Jeg kommer til å bli helt normal," sa hun hun da vi snakket ved middagen. "Folk sier at jeg ikke kommer til å bli helt meg selv. De forstår ikke at jeg jo er meg selv. Og kanskje forstår de ikke hvilken sjanse et slag er til å redefinere seg selv."
Det er typisk henne å klare å se noe positivt i en situasjon som til de grader har snudd opp ned på livet. Å klare å se den muligheten et slag gir, den muligheten som ligger i en krise. En mulighet til å utforske en annen side av seg selv. Den muligheten har jeg også fått. Jeg har fått en mulighet til redefinere mitt forhold til mine døtre, og idag fikk jeg et fint brev fra min 11 åring, S:
"Kjære Pappa, sammen med deg kan jeg mette mitt sug etter kunnskap. Du får meg til å føle meg intelligent og betydningsfull.
Det er spennende å snakke med deg og ikke minst diskutere med deg.
Jeg håper det kan fortsette slik. God påske, hilsen S."
Et slikt brev ville jeg neppe ha fått før slaget. Da var jeg for travel.