Fredag endelig

Sitter på Flesland etter to hektiske dager med jobbing i Bergen. Det har vært en intens arbeidsuke med forberedelse til disse to dagene, og det er en stund siden jeg har hatt tid til å skrive noe på bloggen.

A blir stadig bedre. I går var hun på skitur. Jeg snakket med henne på telefonen før jeg la meg.
"Jeg føler at jeg blir stadig bedre," sa hun på telefonen med en stemme som var mindre sløret enn jeg husket den fra bare en dag tidligere. "I dag klarte jeg å løfte den ene foten og sparke fra mens jeg gikk på ski. Det har jeg ikke klart tidligere. Den dårlige balansen er der, men jeg føler at det hjelper litt hele tiden. Bare jeg synet kommer på plass, bare jeg kan se på begge øynene, så kan jeg smått om senn jobbe igjen."
Jeg er ikke så sikker på når det skjer, og tenker i mitt stille sinn at det kan ta en stund. Selv om hun blir stadig bedre, og selv om jeg egentlig ikke tør å la være å være positiv, så er det mye å tenke på; jeg skyver uvissheten foran meg mens jeg tenker at det ikke er noe vits å forholde meg til henne som ufør før det eventuelt blir en realitet. Akkurat nå satser vi at hun blir frisk. Hvis hun motformodning ikke blir helt frisk lever vi dessuten fint med det.

Jeg har en pust i bakken nå før det braker løs med et tett program over påske. Jeg har nesten hver eneste dag belagt med kurs og foredrag. Hver uke skjer det noe helt frem til slutten av juni. Det er hyggelig.

Ikke så mye mer å fortelle. Jeg er sliten etter en intens uke, og gleder meg til å komme hjem til sengen min og til å tilbringe påsken på hytta i Son.