Tirsdag ettermiddag på hytta

Vi brukte bensin for å få fyr på alt det gamle papiret som har hopet seg opp i skjulet her. Det er akkurat litt for tidlig å brenne bråte, men As grønne fingre klarer ikke å holde seg i ro. Mens jeg tok meg en lur var hun ute å beveget seg med ustøe skritt med havehansker og gummistøvler.
Etter fysio i dag dro vi til en kafe i nærheten. Der kjøpte vi oss hver vår vaffel og kaffe, og laget en handleliste over all maten vi trenger å ha i hus før hele Norge går inn i påskedvale. Allerede i dag morges var Ringveien som vanligvis er tettpakket med folk på vei til jobben, nesten tom. Til å være et relativt hedensk land er det utrolig hvor alvorlig vi tar de relgiøse helligdagene hvis det kan gi oss etpar ekstra dager på hytta.
Ved elleve tiden kjørte vi til Vestby med hver vår vaffel i magen.
"Det er hyggelig å ha en sånn dag sammen," sa A da vi satt i bilen. "Det savner jeg fra da vi jobbet sammen. Da så vi så mye til hverandre."
"Ja, det er ikke så lett å få til. Til daglig er det for mange ting som skal gjøres."
På Vestby dro vi først for å se på griller. Vi har tenkt å kjøpe en gass grill til hytta. Vi ble enige om å kjøpe en i Sverige. Antagelig mye billigere der.
Deretter handlet vi mat. Jeg handlet mens A sov i bilen.
På vei hit ringe A til gården og inviterte alle til oss på vafler. Da hun la på, tenkte jeg meg godt om før jeg sa noe.
"Jeg mener ikke å ikke være gjestfri. Under normale omstendigheter ville det vært helt greit å ha alle fettere og kusiner på besøk hos oss, men akkurat nå merker jeg at jeg helst vil slippe, at jeg helst bare vil være alene med deg og jentene. Jeg ønsker like mye som deg at alt skal være normalt, men det er det ikke. Jeg løper rundt med en tanke: at du skal bli frisk. Men for at det skal skje, må jeg ta meg av deg, av jentene, av businessen, og jeg må ta meg av meg selv. Det betyr at jeg ikke har like mye overskudd som ellers. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre. Men det betyr at jeg ikke klarer å stille opp for alle andre akkurat nå. Jeg har hatt noen tøffe uker. Jeg har hatt ni tøffe måneder. Ingenting i forhold til hva du har opplevet, men alikevel merker jeg at jeg er sliten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må holde. Jeg vet bare at jeg må holde ut, og for å gjøre det må jeg rett og slett prioritere. Ta i mot den hjelpen jeg kan få. Ikke ta på meg mer enn nødvendig." Jeg merket at jeg var sulten og at jeg kanskje overdrev. At jeg ikke kunne være så gjerrig gitt hvor fantastiske alle har vært og er mot oss. "Kanskje er det så enkelt som at jeg blir irritert når du tar beslutninger som involverer meg uten at du forankrer det med meg først. Jeg forsøker å gjøre det med deg. Jeg vet at du blir irritert når jeg tar beslutninger på dine vegne uten å spørre deg. Jeg har det på samme måten. Forstår du hva jeg mener? Det betyr ikke at jeg ikke synes det er hyggelig med besøk. Det betyr ikke at jeg synes det er greit å invitere folk på middag, at det ikke er hyggelig når alle barna er her. Men akkurat nå har jeg et intenst behov for bare å lese avisen. Jeg lastet ned New York Times på søndag, og jeg har enda ikke hatt tid til å se på den engang. Utgaven for en uke siden har jeg heller ikke rukket å lese. Jeg drømmer egentlig bare om å sitte i en stol og lese en bok uten at noen skal ha noe, uten at noen skal serveres eller noe skal ryddes eller noen skal kjøres hit og dit."

Vi kom tilbake til hytta ved ett tiden. A tok seg en lur mens jeg lastet inn alt vi hadde handlet: Melk. brød, fire middager (salmalaks, indrefilet, kjøttdeig til chili), grønnsaker, salat, pålegg og diverse småting som refill Grønnsåpe. Da jeg var ferdig med å laste inn og rydde vekk, dekket jeg på en god lunch. Vekket A med latte, ferskt brød, og etter lunchen bevilget vi oss en liten sjokoladebit. Snakket om jentene. Om hvordan de er, hva vi tror de komme til å gjøre, hvem som passer til hva, og hva fremtiden vil bringe. Jeg leste høyt fra kunnskapsoversikten i Encyclopedia Britannica som jeg arvet etter bestemor, og vi kommenterte på ommøbleringen av stuen og fablet over hvor mye spennende det er å lese. Tenk hvis vi kunne lese ett bind av leksikon hver sommer kunne vi være igjennom alle bindene før jeg fylte 75! Det hadde vært noe.
---
Nå har jentene kommet sammen med sine kusiner A og N. Jeg har laget te, laget mer kaffe, og satt ned foten for forslag om å lage vafler. Klokken er snart fem, det er middagstid, og vi får ha det til gode.
"Pappa kjører dere bort til gården" hører jeg A si fra stuen.
"Gidder du å kjøre oss bort pappa," spør H.
"Det gjør jeg gjerne," sier jeg, glad for at hun spør meg.
Er jeg for gjerrig som ikke barer inviterer alle inn? Er jeg urimelig som helst bare vil ha tid med familien uten at det skal skje noe hele tiden? Er det for mye å ønske vi bare kunne være litt for oss selv når vi først har ferie? At roen kunne senke seg. At det ikke skulle skje noe hele tiden. At vi kunne ignorere alle prosjektene som står i kø: Flaskene som skal pantes, gresset som skal bråtebrennes, papiret som skal kastes, alt som skal hentes, kjøres, handles, ryddes, leses, forberedes.
Vel, nå har jeg ihvertfall ro til å sitte med en kaffe, skrive, høre på praten som går i rommet ved siden av. A sitter med to småjenter på fanget, engasjert i kortspill, mens H sitter ved ovnen og leser.
Noen av våre nærmeste bekymrer seg for at A ikke tar det nok med ro. Jeg tror bare hun vil bli frisk. At hun gjør alt hun kan for å bli frisk. Men at hun i blandt kanskje fornekter at vi lever i en permanent unntakstillstand som enten går over eller vedvarer. At vi ikke vet hva som kommer til å skje, men at hun må ha ro og at hun må trene.
"Det finnes de som synes du stresser for mye," sa jeg tidligere. "Men det tenker jeg at du vet best selv. Du vet best hva som er bra for deg."
"I blandt tviler jeg på alt," svarte hun da, og igjen hørte jeg den lille gråten som i et øyeblikk kommer kunne høres før hun tok seg sammen og lo av sin egen sentimentalitet. "Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er bra for meg og om det i det hele tatt nytter."

"Jeg synes du ser mye bedre ut," sa S da vi var på middag hos henne i går. Hun har fulgt A tett, men hadde ikke sett oss på etpar uker. Ansiktet ditt er jo vesentlig bedre."
Jeg er enig. Da vi kom hit i dag, tok A av seg bandasjen og jeg så på det høyre øyet som var sydd delvis igjen med silikon dråper i enden av hvert sting. Øyet var rødt, men så vesentlig bedre ut enn før inngrepet.
"Det føles mye bedre," sa A og jeg merket optimisme i stemmen. Utenfor kunne vi høre snøen smelte.