Mandag på fysioterapi m A

Klokken er litt over ni, og A er på tredemøllen mens fysioterapeuten M ser p. Han er kledd i en joggebukse, sandaler og en blå joggegenser. Han er i slutten av tyveårene, og de småprater.
"Nå går du fint, pass på hælene," sier han.
"C sa i går at jeg går litt krokete," sier hun. "Det er jo litt tidlig å gå som en gammen kjerring."
Hun har en tøff tone, typisk A å være så tøff i trynet, tenker jeg mens jeg ser utover Oslo-gryta. Det er en fin utsikt fra treningsstudio.
I går dro A og jeg inn fra hytta ved ett tiden etter å ha ryddet hele stedet. Døde fluer ble støvsugd vekk, tepper ble ristet, stuen ble delvis ommøblert -- vi sliter med å få stuen slik vi vil ha den -- og gamle tomflasker ble lagt i søplesekker og stablet bak i bilen sammen med Dixie.
Med jentene hos bestemor og bestefar kjørte vi rolig inn til byen, og klokken halv fem var vi på kirurgisk dagpost på øyeavdelingen.
Mens A ble kallet inn, dro jeg for å gjøre ærend. Jeg kjøpte nytt skilt til Dixie i en hundebutikk og påskeegg til jentene på Pascal. Fint skal det være.
Tilbake på sykehuset sovnet jeg på venteværelset mens jeg drømte om parkeringshaiene som sirklet rundt området på jakt etter biler uten gyldig billett. Den økonmoiske oppurtunismen kommunen tilllater på Ullevål er uhyrlig. Snakk om å tyne syke mennesker maksimalt. Egentlig burde jeg startet en egen side på Facebook mot de uhyrlige parkeringsbetingelsene på Ullevål. Selv etter fem skal de ha betalt.
Nærmere halv syv kom A ut med en lapp for øyet. Jeg møtte henne og stod ved siden av henne mens hun betalte for behandlingen.
Da vi kom ut i regnet utenfor, sjanglet hun mer enn vanlig, slik hun gjør når hun blir skikkelig sliten, og da jeg spurte hvordan det hadde gått, brast hun i gråt.
"Det er så forferdelig å være syk. Jeg føler meg så ynkelig. Unyttig."
"Du er ikke ynkelig. Jeg synes du er helt fantastisk. Du er syk, men ynkelig er det siste jeg tenker at du er. Måten du håndterer dette på. Tenk på i dag da vi drakk kaffe og jeg leste høyt for deg. Da kommenterte du på det å se på de positive sidene ved å få slag. Du har en fantastisk evne til å tenke positivt. Du snakket om muligheten slaget gir deg til å redefinere deg selv. At det gjør at du får mer hjelp. At du må lære deg til å ligge på sofaen. At jentene har blitt flinkere til å klare seg selv. At jeg har blitt bedre til å lage mat. Bare det å tenke slik synes jeg vitner om alt annet enn en ynkelig holdning. Det er -- selv når du er syk -- få ord som så dårlig beskriver deg som ordet ´ynkelig´."
Vi passerte et gammelt par, en eldre mann på rundt 80 som støttet en liten uformelig gammel dame. Jeg tenkte at slik ser vi ut også, som et gammelt ektepar, at vi har fått en forsmak på det å være gamle.
"Gikk inngrepet bra," spurte jeg.
"Jada, det gikk fint. De har sydd igjen øyet litt, slik at det høyre øyet ikke blir så mye større enn det venstre. Legen så på øyet mitt og på ansiktet mitt, og sa, ´er det noen som har sett på ansiktet ditt? Jeg har en venninne som er plastisk kirurg. Det er mulig at du skal la henne ta en titt på ansiktet ditt.´"
"Hva tenker du om det?"
"Jeg tenker at det er for tidlig. At jeg må la kroppen gjøre jobben sin først."
Vi satte oss inn i bilen.
"De tilbød meg valium, men jeg takket nei. Det var en annen dame der også. ´Jeg er i bransjen,´ sa hun. ´Gi meg dobbelt dose.´ Det er forskjell på folk."
Vi hadde avtalt middag hos S&O. Da vi kom dit og A fikk se S, brast hun igjen i gråt. S, en klok dame, ga henne en stor klem, og etter en kort tid, sluttet hun å gråte. Vi kom inn og ble servert en deilig elgesuppe. I noen timer snakket vi om alle mulige ting, nøt samværet med våre venner, og ved elleve tiden dro vi hjem til tomt hus, mette og slitne.
I dag morges våknet vi halv åtte. Utenfor var det minus fem grader og skyfritt! Vi pratet litt før vi kom oss opp, og jeg lagde omelett, serverte frokost til Dixi, laget en latte til A mens hun stresset med å gjøre det klart til vaskehjelp som kommer en gang i uken.
"Ikke stress, A," ropte jeg til henne. "Det er viktigere at du får litt mat i kroppen enn at B kommer til strøkent hus. Hele vitsen er jo at hun skal gjøre det strøkent.

Tilbake hos fysioterapeuten. Utenfor ser jeg folk spasere på fortauet uten å skjenke sin egen mobilitet en tanke.
"Det er egentlig ganske utrolig at vi kan gå på to ben," sa A forleden da vi snakket om hvor skjørt alt er og hvordan vi ikke tenker på hvor sårbare vi er.
Jeg lytter til A som snakker med terapeuten. Han får henne til å stå på ett ben, får henne til å gå på en tredemølle. Får henne til å gå på den imiterte parketten og stoppe. Hver gang hun stopper, svaier hun. Balansen er en utfordring.
Senere i idag skal vi handle mat for resten av uken. Jeg skal kjøre henne ut til hytta før jeg selv skal tilbringe to-tre dager alene i byen mens jeg klargjør leveranser som skal gjøres rett over påske. Å drive egen business medfører iblandt at man ikke alltid kan slippe alt for å dra på ferie.
Men det går mot lysere tider. Snart er det knopper på trærene, snart er sneen et vagt minne, snart er det grus på fortauet, og jeg tenker på den fantastiske lukten av vår som pleide å møte oss når vi gikk av Bergensbanen på Østbanen etter endt påskeferie i min barndom.

Vi går en fin tid i møte.