Jeg hentet A på sykehuset på tirsdag. Da jeg ankom transplantasjonskirurgisk sengepost, satt hun allerede på sengekanten, påkledd i sivile klær, glad for å se meg. Hun tok farvel med sin romkamerat og pleierne, og jeg rullet henne rolig ut av avdelingen, over broen med utsikt over det store atriumet, tok heisen ned, trillet henne ut hovedinngangen, ned i garasjen, og kjørte hjem.
Jeg hjalp henne å komme seg inn, og vi satt oss i hver vår sofa og sovnet. For meg var det å få henne hjem omtrent som å gi meg en sovepille. Onsdag var jeg riktignok oppe tidlig for å få S på skolen, men ikke før var hun ute av huset før jeg sovnet og sov store deler av dagen.
Jeg tenker at det å være pårørende i den situasjonen vi har vært i, en vinn-eller-forsvinn situasjon, er litt som å være i krigen. Det er nå femte gang jeg har vært med på en slik ekstrem situasjon, og forskjellen fra første gang er at jeg ikke blir så redd, kun skjerpet. Jeg setter andre ting til side, dropper planer, utsetter, omprioriterer. Jeg holder meg i form, spiser godt, sover, unnlater å forholde meg til andre "konkurrerende" stressmomenter, sparer hele tiden på kreftene, og passer hele tiden på at jeg har et overskudd. Når faren avblåses, om enn midlertidig, så legger jeg meg rett ned, kanskje fordi jeg vet at unntaktstillstanden når som helst kan gjenoppstå, og da gjelder det å ha få hvilt mest mulig før det braker løs igjen.
Men, foreløpig ser det fint ut. A er sliten, men lykkelig for å være hjemme, sove i sin egen seng, sitte i sin egen sofa, være blandt sine egne. I går handlet jeg presanger til de nærmeste, og i dag skjer det fint lite. I morgen drar vi til vårt sted rett utenfor byen, og lørdag feirer vi med svigers. Søndag drar vi antagelig hjem igjen, og tar livet med ro i romjulen. Hvis alt går som det skal kan jeg starte jobben igjen over nyttår. Inntil da nyter vi stillhet og ro.
C&J: Takk for blomster! IT, takk for besøk. Vi kommer sterkere tilbake og ønsker alle en god jul og et herlig nyttår.
English: I picked A up from the hospital on Tuesday. When I arrived, she was ready, dressed in her own clothes, happy two see me. She said goodbye to here roommate and nurses, and I rolled here out of the ward, across the bridge overlooking the large atrium, down the elevator, wheeled here out the front entrance and drove home.
Once home, we fell asleep. To get here home had the effect of taking a sleeping pill. The following day I just slept.
I think the life-and-death situation is a bit like being in prolonged combat. This was my fifth "tour", my fifth time enduring a prolonged state of emergency, and unlike the first time, I was not afraid, only prepared, focused and flexible. I put other things aside, cancelled most agreements, delayed, prioritized, eliminated clutter. During stressful times, I keep try to stay in shape, eat well, sleep, saving energy for what comes next.
Tomorrow we go to our place just outside the city, and on Saturday we celebrate with my in-laws. Sunday we return home and take it easy during Christmas. If everything goes as it should, I can start working again over New Year. Until then we enjoy the silence and tranquility. I feel happy but exhausted.
Jeg hjalp henne å komme seg inn, og vi satt oss i hver vår sofa og sovnet. For meg var det å få henne hjem omtrent som å gi meg en sovepille. Onsdag var jeg riktignok oppe tidlig for å få S på skolen, men ikke før var hun ute av huset før jeg sovnet og sov store deler av dagen.
Jeg tenker at det å være pårørende i den situasjonen vi har vært i, en vinn-eller-forsvinn situasjon, er litt som å være i krigen. Det er nå femte gang jeg har vært med på en slik ekstrem situasjon, og forskjellen fra første gang er at jeg ikke blir så redd, kun skjerpet. Jeg setter andre ting til side, dropper planer, utsetter, omprioriterer. Jeg holder meg i form, spiser godt, sover, unnlater å forholde meg til andre "konkurrerende" stressmomenter, sparer hele tiden på kreftene, og passer hele tiden på at jeg har et overskudd. Når faren avblåses, om enn midlertidig, så legger jeg meg rett ned, kanskje fordi jeg vet at unntaktstillstanden når som helst kan gjenoppstå, og da gjelder det å ha få hvilt mest mulig før det braker løs igjen.
Men, foreløpig ser det fint ut. A er sliten, men lykkelig for å være hjemme, sove i sin egen seng, sitte i sin egen sofa, være blandt sine egne. I går handlet jeg presanger til de nærmeste, og i dag skjer det fint lite. I morgen drar vi til vårt sted rett utenfor byen, og lørdag feirer vi med svigers. Søndag drar vi antagelig hjem igjen, og tar livet med ro i romjulen. Hvis alt går som det skal kan jeg starte jobben igjen over nyttår. Inntil da nyter vi stillhet og ro.
C&J: Takk for blomster! IT, takk for besøk. Vi kommer sterkere tilbake og ønsker alle en god jul og et herlig nyttår.
English: I picked A up from the hospital on Tuesday. When I arrived, she was ready, dressed in her own clothes, happy two see me. She said goodbye to here roommate and nurses, and I rolled here out of the ward, across the bridge overlooking the large atrium, down the elevator, wheeled here out the front entrance and drove home.
Once home, we fell asleep. To get here home had the effect of taking a sleeping pill. The following day I just slept.
I think the life-and-death situation is a bit like being in prolonged combat. This was my fifth "tour", my fifth time enduring a prolonged state of emergency, and unlike the first time, I was not afraid, only prepared, focused and flexible. I put other things aside, cancelled most agreements, delayed, prioritized, eliminated clutter. During stressful times, I keep try to stay in shape, eat well, sleep, saving energy for what comes next.
Tomorrow we go to our place just outside the city, and on Saturday we celebrate with my in-laws. Sunday we return home and take it easy during Christmas. If everything goes as it should, I can start working again over New Year. Until then we enjoy the silence and tranquility. I feel happy but exhausted.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.