Waiting game

Det har ikke skjedd noe annet enn venting i dag. Udramatisk venting er bra. Ro er bra. Selv om, for As del, å ligge helt stille på ryggen, tiltagende sulten, tiltagende irritabel er ikke bra. Jeg beunderer og lærer av hennes ro, hennes urokkelig og smittende glede over alt vi har forant oss: kaffe på kjøkkenet og på terrassen på hytta, tasse rundt i hagen, en blund på sofaen, en helt vanlig middag, de daglige rutinene, tøyet som skal vaskes, maten som skal handles, hybelen vi bygger i kjelleren, dagene som renner igjennom oss, alt det vi tar for gitt til det plutselig ikke er der. Alt det vi plutselig savner, alt vi gleder oss til å komme tilbake til alt det vi ikke tenker på før det uteblir. Som A alltid sier, det er så mye å glede seg til.
Jeg var hjemme en tur til brunch med min far og jentene. Tilbake hit ved 14-tiden. Da var A våken, ventende på neste angio-undersøkelse. Jeg satt ved sengen, på en grå kontorstol, på høyre side av sykesengen, en pleier ved fotenden. Ved hodeenden av sengen: en stabel med paneler som blinker og iblandt piper for å få oppmerksomhet, omtrent som en valpeflokk. Jeg var der til vaktskifte kl. 15. Da dro jeg litt slukøret til kafeteriaen og kjøpte en pølse, en juice og en kaffe. Fikk grabbet til meg det ene bordet i hele kafeen der jeg vet det finnes et strømuttak for lading av duppedingser. Rakk såvidt å sette meg ned før jeg fikk en mld fra A om at hun er på vei til angio-undersøkelse.
Jeg spurte pleieren før jeg dro hvor lang tid det ville ta. Hun ville ikke si noe. "Ti minutter eller tre timer, det bør du kunne svare på," sa jeg. Fra en halv time og oppover, svarte hun. Lokal bedøvelse. Fint. Vi ringer deg når det er ferdige. Tusen takk. Nå venter jeg, og har avtalt med middag med snille venner med mulighet for plutselig avlysning. Ute ligger tåka såpass tett at den hvisker ut konturene av bygningen på den andre siden av plassen. Jeg tenker at det er slik vår visibilitet er akkurat nå. Vi ser ikke så veldig langt, og detaljene hviskes umerkelig ut, overgangene mellom det forutsigbare og det usikre blir glidende, umerkelig men samtidig noe jeg har vent meg til å leve med, livets tåke.

Siste: Forventet start angioundersøkelse kl. 18.

English: Nothing much has transpired. A is being examined again as I write, a process expected to last until 6pm, to detect and block stoppages in the shunt, as described earlier. I am hopeful that the stent stays open.
I have spent a few hours with A today after lunch. She is not supposed to move, and has beein lying on her back for close to 24 hours. I sneaked my hand in behind her back and stimulated her spine and muscles, to her satisfaction. She is hungry, antsy, but also hopeful of the future, speaking of all the things she looks forward to doing: drinking coffee in our kichen, rummaging the garden, eating dinners, spending time in our summer house, renovating the kitchen, the everyday things that we take for granted until they are no longer there. We are so lucky to have all these things to look forward to, people we enjoy hanging out with, and our family with whom we love to spend time.
I am now awaiting messages from the nurses at the ICU as soon as A is back. H and I will have dinner with old friends who live nearby, and I hope the evening will be uneventful. Outside the fog is embracing the landscape and the nearby buidlings, leaving behind a lack of visibility, a gradual transition between what is visible and what is not, that reminds me of the lack of visibility life has to offer. The fog of life.