Torsdag: det går fremover og snart drar jeg til New York igjen.

"Jeg må lære alt om igjen.  Jeg må begynne helt forfra.  Tenk så heldig jeg er," sa A i går kveld etter at vi hadde lagt oss.  "Jeg merker hvordan nummenheten begynner å gi seg i venstre arm.  Nå er jeg bare nummen fra litt over albuen.  Det er utvikling.  Bare jeg kan gå og se sånn nogenlunde skal jeg være fornøyd.  Jeg har dager hvor jeg synes livet er tungt, det svinger."  Hun beveget hånden opp og ned i luftrommet over dynen for å illustrere poenget.  "Men jeg har også dager som i dag hvor jeg merker fremgang.

"Jeg blir selvfølgelig fort sliten.  Jeg legger meg tidlig.  Forstår at du kanskje savner voksentid. Men det går sakte fremover. Jævlig sakte går det.  Men det er utvikling.  Det er håp.  Og det er interessant å se hva slaget gjør med meg.  Hva det gjør med oss.  Det er interessant å se hvordan det skaper splittelse mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom besteforeldre og barnebarn, og hvordan så mange har så behov for å realitetesvurdere oss.  ´Det kommer jo ikke til å bli helt bra,´sier de til meg.  ´Dere venter jo på et mirakel som ikke kommer.´ Hva er det som gjør at mennesker har slikt et behov for å fortelle oss hvordan det kommer til å bli.  Hva er det med dette behovet for å være så realistisk? 

"Slaget har fått meg til å forstå at jeg skal skrive og redigere.  Det er det jeg er god til.  Det er det jeg elsker å gjøre.  Sånn sett har slaget vært bra.  Det har sentrert meg.  Minnet meg på hva som er viktig.  Minnet meg på hva jeg kan og ikke kan.  Og selvfølgelig, alt jeg må lære omigjen.  Ja, jeg har fått meg en trøkk, men jeg føler at vi blir sterkere.  Jeg føler at dette klarer vi.  Vi kommer igjennom dette også.  Det høres rart ut, men jeg tror vi som familie kommer styrket ut av dette.  Slaget har rokket ved mye, men jeg føler meg like sikker som før, like mentalt sterk."

A tenker mye om dagen, vi er i en prosess, en fase hvor vi erkjenner at ting kanskje ikke blir akkurat slid de var.  Men hvor vi også snakker mye om oss, om hvordan dette har påvirket oss, hva vi forventer, hva det vil si å være syk.  Jjeg har også hatt nyttige samtaler med andre om det å se forbi sykdommen.  Om viktigheten av å se personen bak sykdommen.  Jeg konsentrere meg på det nå -- å se A slik hun er, slik hun har vært, og ikke glemme hvilken fantastisk person -- den samme personen -- som gjemmer seg bak en litt sjanglete fremtoning.   Det hjelper meg å tenke slik, og det får meg til å se andre ting.

"Jeg er ikke redd for å falle," sa hun i går etter å ha falt ganske kraftig da hun skulle hente inn posten.  Hun viste meg skrubbsårene på albuen.  "Jeg tror jeg forstuet tommelen, men jeg er ikke redd."

"Det er kanskje viktig at du er forsiktig," sa jeg.  "Hvis du skulle brekke en arm eller ben ville det forsinke treningen din."

A leser bøkene til den avdøde amerikanske forfatteren Susan Sontag som hun har kjøpt via Amazon,  "Regarding the Pain of Others" og "Illness as Methaphor."  Jeg synes det er deilig at hun er i ferd med å distansere seg fra sin egen sykdom.  At hun har begynt å abstrahere sykdommen.  Faktisk er jeg ganske stolt av henne og imponert over hvor positiv og sterk hun er midt oppe i sykdommen.  

Lørdag drar jeg til New York hvor jeg skal jobbe for en stor kunde.  Derfra videre til London påfølgende fredag, og hjemme den 22.6 om kvelden.  Den 23.6 starter ferien -- nøyaktig ett år etter at A segnet om på gulvet hos Cl og Cy.  Da har det gått ett år.  I mitt hode skulle A være helt frisk nå, det var det jeg hadde tenkt da jeg løp rundt i New Jersey i fjor sommer.  Det var den friske A jeg så for meg på ettårsdagen.  

Men, året som har gått, som har gått så fort, har ikke gitt oss A tilbake slik hun var.  Vi lever et annet liv nå, et liv med andre forventninger, men ikke et dårligere liv.  Nå ligger sommeren foran oss, og vi gleder oss til å være sammen, til å trene, til å se gode venner, til å bade, plukke bringebær, gå turer hver dag, og til å bare sammen.