Fredag igjen

"Når jeg leser bloggen virker det jo som dere venter på et mirakel," sier IM, en venn i bilen.  Hun har vært på lunch besøk og vi snakker om tingenes tillstand.  

"Ja, vi må jo det," sier jeg.  "Alternativet er jo å ikke forvente noen endring.  A og jeg gikk tur forleden og snakket om akkurat dette.  ´Jeg lurer på hvor mye bedre du blir,´ sa jeg. ´Jeg lurer ikke på det, jeg lurer bare på hvor lang tid det tar,´ sa A.  Slik føler jeg det også.  Det kommer til å ta lang tid, men det er ørsmå fremskritt hele tiden.  A blir sterkere, hun holder ut lengre strekk, hun har begynt å snakke om prosjektene sine igjen.  Forleden sa hun, ´jeg er jo snart for frisk til å være syk.  Jeg kjeder meg.´ Det gjorde meg glad selv om hun sjangler og snøvler og gjentar seg selv. Det tåler vi.  

"Men det er klart, det er en belastning, det er tøft," la jeg til.

"Dere er jo på en flytebrygge," sa IM.  "Dere vet jo ikke hvor dere ender opp.  Jeg har jo ikke snakket med A på en stund, og det jeg la merke til idag var at hun repeterer seg selv mindre."

"Hun gjør det, og jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det at hun repeterer seg.  Jeg innbiller meg at hun bruker veldig mye mental kapasitet på gjøre ting som for oss andre er helt enkle.  Som å kle på seg, gå bort til vasken, reise seg opp fra sofaen.  Jeg opplever jo at hennes intellekt ikke er svekket.  Men samtidig er mer av hennes intellekt bundet opp i ting som vi andre bare gjør uten å tenke oss om.  Konsekvensen blir at det virker som om hun er litt sløv; hun oppfatter mindre fordi hun er opptatt med andre ting.  Men egentlig er hun seg selv´"

For etpar dager siden traff jeg moren til en god venn.  Jeg var på vei hjem, på sykkel, og plutselig stod G der.  G er en klok dame, og har selv hatt slag.  

"Hun kommer vel aldri til å bli helt seg selv," sa hun.  "Men hun kommer til å bli helt fin selv om det kommer til å ta lang tid."  Hun tenkte seg om.  "Men det er en tøff utfordring for deg også.  Hun er jo ikke den du giftet deg med."

"Jeg tror egentlig vi er ganske heldige," sa jeg.  "Vi har fått våre utfordringer.  Alle får sine utfordringer.  Jeg har fått mine utfordringer i livet.  Dette er noe av det mindre belastende.  Det å leve i dysfunksjonelle forhold, eller å oppleve at de nærmeste svikter en, det har jeg opplevet som en mye større belastning.  Det viktigste for meg er jo å holde oss sammen.  Jeg har valgt A og da er ting ganske lett."  Før jeg syklet videre, ga hun meg et råd om slaget.  "Folk blir lei av å høre om dette.  Ettersom dere finner tilbake en hverdag blir det viktig å komme videre, se fremover."

I ettermiddag skal H og jeg på kanotur med klassen hennes.  Det ser ut til å bli en fin dag.  Jeg må videre -- må handle mat, myggolje, og solfaktor.  A og S er på vei til gården i Son.