Mandag - Dixie har fremdeles ikke gitt lyd fra seg

Klokken er halv syv her i New York, og jeg har akkurat våknet etter en god natts søvn.  I går var jeg på Dizzie Coca Cola og hørte Joe Lovano med hans nonet.  Det svingte veldig bra.  

A og jentene er i Oslo etter en helg i Son, og jeg savner dem allerede selv om det ikke er noen grunn til å klage.  Det er mulig å både saven dem og samtidig nyte ensomheten på et hotellrom.  Er nå på vei ut for å ta meg en løpetur rundt CP.  

Snakket med A i går, og nå er vi begge klare for sommerferie!  Vi har store forhåpninger til ferien, jeg gleder meg til å trene A, til å få henne enda mer på beina, og til å være sammen med jentene. 

Jeg merker at jeg bearbeider det som har skjedd hele tiden og spesielt når jeg er alene.  I går var jeg på Starbucks, en kaffekjede A var begeistret for da vi bodde her for ti år siden.  Bare tanken på den tiden og på henne svinsende rundt var nok til at jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene.  Jeg savner henne slik hun var og merker at det i blandt ikke er helt lett å forsone seg med at livet forandrer seg.  

Forleden hadde vi forøvrig besøk av en journlist og fotograf fra et blad som skriver sak om As slag -- med familievinkling.  Da de skulle snakke med S (11 år), spurte S, "hva er målgruppen for utgivelsen deres?"  Jeg stod i rommet ved siden av, stolt, humrende.