Mandag i London: Ting går ikke alltid så bra når jeg er borte

I morgen er det ett år siden A fikk slag i NJ.  Jeg har vært på reisefot i over en uke -- først i New York, og nå i London.  Drar hjem i morgen kveld.  

Jeg har snakket med A og jentene daglig på denne turen.  Tonen har vært ok, men A har vært gradvis mer gråtelabil.  Fredag før jeg satte meg på flyet var hun veldig trist i telefonen (og sendte meg en sms "beklager at jeg syter" rett før flyet tok av), og lørdag da jeg ringte henne herfra var hun enda tristere.  Da hadde også H dratt til bestemor og bestefar i Son, og S hadde dratt på sommerleir.  

"Det går ikke så bra når du ikke er her."

Søndag våknet jeg til en lang og feilfri epost fra A -- skrevet klokken to om natten -- etter at hun hadde vært i et selskap hos noen venner, hvor jeg plutselig forstod at hun bekymrer seg mer enn jeg var klar over over at jeg skal gå fra henne fordi hun er syk. 

Hun skrev bl.a., 

"Kjæreste C.  

Det har vært noen rare dager. Jeg kjenner meg både sterkere og svakere enn før...Må med skam innrømme at jeg misunner deg din friskhet.  Føler meg som en klamp om foten.  Og jo mindre jeg blir, jo mer kjenner jeg sjalusi og hjelpesløshet.  Jeg vet ikke om du tåler at jeg er så liten. Jeg tenker destruktive tanker om å bo alene på F.  Også jeg som alltid hever meg over slikt. Også jeg som tar det meste med fatning. Også fortsetter jeg bare å krympe til det ikke er noe igjen å være glad i og som du kan slippe tak i og forakte så lett som bare det.

I selskapet møtte jeg min gamle venn J. Hans far fikk hjerneslag i en alder av 70. I et halvt år hadde han sterke hallusinasjoner. J mente at farens dypeste dal var da han kom hjem til huset som han selv hdde bygget og hagen han selv hadde etablert og begynte å skjønne hvor mye han hadde mistet. Alt han ikke lenger mestret.  Det var da den begynte, veien tilbake - eller videre, om du vil. Det er helt parallelt med meg. Js far gjør fortsatt fremskritt, men sitter fortsatt i rullestol etter 3 år. Trener og trener.  Med innsikten kommer også følelsen av å bevege seg i feil retning, bli dårligere. Det er vanskellig å gå fra resultat til prosess.

Nærmest objektivt kan jeg se forbedring hos meg selv. Samtidig vet jeg at dette vil ta tid; jeg har kommet så kort. Og tårer og frustrasjoner er en del av bildet. Jeg vet ikke om jeg tåler det,men jeg har ikke noe valg. Det har du. Og jeg vet at det kommer til å kreve mye av deg å velge meg, så mye at jeg ikke om jeg kan be deg om det. Nå gleder jeg meg bare til du kommer hjem.  

Jeg elsker deg.  A"

Da jeg hadde lest mailen, begynte jeg umiddelbart å skrive:

Det første jeg tenkte da jeg lese hele mailen fra deg var at du er i ferd med å klare å skrive igjen!  Det er den første lange mailen jeg har fått fra deg siden du ble syk.  Det er bra.

Når det gjelder deg så tåler jeg alt.  Dette handler om hele ditt liv men det handler om hele mitt liv også.  Jeg har valgt deg og med deg har jeg fått verdens flotteste barn og partner.  Jeg har opplevet nok i mitt liv til å vite at det å holde sammen nå er viktigere enn noen gang.  Og med deg er det lett -- selv om du føler deg liten.  Livet er ikke lett akkurat nå -- og spesielt ikke for deg -- men dette føler jeg at vi klarer.  Vi må bare sørge for at vi har nok tid sammen og at jeg ikke jobber for mye.  Å være sammen med deg er noe jeg har valgt -- med glede." 

Da jeg hadde skrevet dette, stoppet jeg å skrive.  Det var bedre å ringe.  

Det var en liten tynn stemme som tok telefonen, glad for å høre fra meg.    

"Nå er det ett år siden jeg fikk slag, og det går ikke noe bedre.  Jeg bare sjangler rundt, får ikke til noen ting, er helt patetisk.  Ser dobbelt.  Det går ikke så bra når du er borte.  Jeg er jo helt på trynet.  Dette kan ta lang tid," sa hun.  

"Jeg er hjemme tirsdag kveld," minnet jeg henne om.  "Jeg kommer ikke til å gå fra deg.  Dette er vårt liv.  Vi er en fantastisk familie, og det kommer vi til å fortsette med.  Det spiller ikke noen rolle om du bruker ett år eller ti år på å bli frisk.  Jeg er gift med deg og det har jeg tenkt å fortsette med.  Men du må slutte å skamme deg over at du er syk.  Det er ingenting å skamme seg over.  Jeg oppfatter at tankene til den friske A forakter den syke A.  Ja, du er syk.  Du må ikke tillate den friske A å psyke deg ut.  Du må ikke glemme at selv om du er syk, så er det den samme fantastiske personen som befinner seg der inne.  Som gjør så godt den kan.  Som bruker alle kreftene på å bli bedre.  Som ikke gir seg.  Og som faktisk fyller store deler av den funksjonen du hadde som mor før du ble syk.  

Jeg forsøker hele tiden å se forbi din sykdom, forsøker hele tiden å huske på hvilken fantastisk person du er, det må du også huske på.  Du må gi deg selv slack.  Ikke glem at du er syk, men husk at du ikke er psyk.  Ikke glem at du blir bedre.  Jeg bryr meg ikke om hvor lang tid det tar.  Jeg elsker deg og har ikke tenkt å gå fra deg.  Du har så mye å kjempe for, og det er mange som heier på deg."

Vi snakket lenge sammen.  Før vi la på, sa hun at det var deilig å høre meg si alt dette.  Hvor mye hun gleder seg til sommeren.  Selv syntes jeg det var deilig å snakke med henne.  Som alltid.  

Nå er klokken snart syv.  Jeg skal svømme før jeg skal begynne jobbing kl. 0800.  I morgen kveld setter jeg meg på flyet hjem.  A er i Son hos sine foreldre.  Jentene har sommerferie.  I morgen er det et år siden A fikk slag.  Hvis noen har lyst til å sende henne blomster (i Son) blir hun sikkert glad for det.  Nå begynner dagen.