Lørdag på vei til New York

Sitter nå på OSL etter hastig avreise til New York hvor jeg skal være en uke før jeg drar videre til London.  Er tilbake 23.6 og da venter en hel sommerferie på oss.  Da drar vi rett til hytta og blir der.  Vi skal trene, bade, plukke bær, lese bøker, spille sjakk, få besøk av venner og familie og grille god mat.  Jentene sier de gruer seg til å være så lenge på ett sted.  Jeg tror det blir fabelaktig å være mye sammen.  Det er tid sammen det dreier seg om.  

Dixie har enda ikke kommet til rette.  A og jeg kjørte rundt i nesten en time for å finne henne i dag, men uten hell.  Viking Redningstjeneste er informert, og forhåpentligvis dukker hun opp.  Men, for hver time som går svinner håpet.

"Du er ikke noe lei deg du," sa S bebreidende i dag morges da jeg ringte Viking.

"Jo, men det gjelder å holde hodet kaldt," sa jeg.  "Hun kommer jo ikke noe fortere tilbake selv om jeg er lei meg.  Hun kommer ikke fortere tilbake selv om du kjefter på mamma.  Det eneste vi kan gjøre er å informere folk i nabolaget, og å holde utkikk."

"Hva skjer hvis hun ikke kommer tilbake?" ville 11-åringen vite. 

"Da må vi jo vurdere om vi skal få oss en ny hund," sa jeg. 

"Men det blir jo ikke Dixie," sa S med trist stemme.  "Det er mammas feil.  Hun bryr seg ikke.  Hun sier bare ´ja ja´ når noe skjer."

"Det er ikke så lett å følge med hele tiden," sa jeg.  "Og dessuten har hun hatt slag.  Hun er syk.  Ikke glem det."

"Pøh, hun er ikke syk.  Hun bare gjør seg til," sa S og minnet meg på hvor sint hun egentlig er på hele situasjonen.  

"Jeg skjønner at du føler det slik," sa jeg.  Det er tøft å bli minnet om at ting ikke nødvendigvis blir slik de var.  Det er tøft å oppleve så tidlig at hele livet handler om endringer, at alt er i endring hele tiden.  Jeg kan se hvordan tapet av Dixie kan være en trigger for å få ut mye sorg.