Lørdag på kanotur

Vi er på klassetur med Hs klasse. Kanotur, telt, harde liggunderlag mot en ruglete natur, hissige mygg og diverse kåte skogsfugler som synger ut sin glede over at sommeren er her.
A og S ble hentet rett etter skoletid i går av As far, og ved femtiden hadde jeg fått svart på de siste mailene, betalt de siste regningene, ryddet vekk de siste kaffekoppene, vasket vekk de siste matrestene fra kjøkkenbenken, og pakket de siste soveposene, teltstengene, badebuksene, vannflaskene, badehåndklærene. Jeg hadde pakket en kjølebag med mat, og smekket sammen en tunfisksalat. Var det noe jeg hadde glemt? Myggolje? Sjekk. Kamera? Sjekk. Kokekar? Nei, det hadde jeg glemt. Løp inn til naboen, friluftsfantasten. Jo, ikke noe problem. Løp tilbake med hans velbrukte stormkjøkken. Så på klokken. Vi hadde 90 minutter til turen som var beregnet til to timer. Forsinket. Jeg så for meg DEN køen, men til min store overraskelse var det ingen kø klokken halv seks. Uten en eneste stopp kjørte vi hele strekningen og møtte de andre ved et vann ved svenskegrensen til avtalt tid. På veien opp satt H og skrev på sin ny iPad som hun hadde fått i konfirmasjonsgave fra venner i USA.
Det var først da vi skulle ha alt i kanoen at jeg forstod hvor mye jeg hadde tatt med. Det grønne skroget lå lavt i vannet da H og jeg padlet oss over den vindstille innsjøen med rolige tak. Jeg tenkte på A og S. Jeg skulle ønske at de var med. Det som om vi gjør alt alene, og jeg vet at A også føler det slik.
"Slag er en ensom sykdom," har hun sagt.
I kanoen tenkte jeg på hvor hyggelig vi fire alltid har det sammen. Tenkte på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gjøre ting sammen igjen. Hvor mye jeg gleder meg til sommerferien. Da skal vi være sammen hele tiden.
Da vi kom frem, kastet H seg i vannet med sine klassevenner mens jeg satte opp teltet. Slet med å få luft i det ene liggeunderlaget og innså at det nok var jeg som måtte ligge på det. Jeg tenkte med lengsel på sengene på luksushotellet i Amsterdam. På de myke sengene med rent sengetøy. Den stille summnigen av luftkondisjoneringen, utsikten over byen fra 15. etasje.
Jeg kan styre meg for telt, tenkte jeg, mens jeg fomlet med de lange teltstengene og møysommelig fikk opp teltet.
Først ved ti tiden laget vi middag. Alle foreldrene satt på rekke og rad og laget mat som fortalte noe om deres standard. De mest ambisiøse hadde med lammekaret, en hadde med wok, en hadde med mais, biff og rødvin, mens mange - inklusive oss - hadde med grillpølser og potetsalat.
Mens vi spiste tok noen frem en gitar, og alle barna, eller ungdommene sang Beatles-sanger mens foreldrene sang med.
Jeg var i seng ved ett-tiden, hutrende alene i teltet på det beinharde underlaget mens jeg kunne høre lyden av klassens sang som sakte ble spakere og spakere i det fjerne. H hadde svoret på at hun skulle døgne, men da jeg våknet ved firetiden og kjente på hvor hard og kald virkeligheten kan være, var det stille i skogen. Nå klokken ti har jeg enda ikke sett snurten av henne og det er stille i leieren.
Det er flere som spør hvordan det går med A. Jeg svarer at det går fint men det går sakte. Sier at hun fremdeles sjangler. At hun fremdeles blir fort sliten. At vi er optimister, men at ting tar tid. At selv enkle ting krever så mye krefter at hun ikke har mye mentalt overskudd. At jeg har blitt god til å lage mat og at jeg har blitt en bedre far. .
Jeg sier ikke at jeg føler meg ensom, fordi jeg ikke alltid gjør det. Men i blandt - som nå på telttur savner jeg A og S.
Og jeg tenker på det IM sa i går - at vi venter på et mirakel som ikke kommer til å skje. Gjør vi det? Og har vi noe valg? Det første jeg tenkte da hun sa det, var at vi MÅ tro på at det er en utvikling. At hun blir bra igjen eller i hvertfall bedre enn hun er nå. Det har vært utgangspunktet vårt hele tiden, og enn så lenge så er det det. Jeg tror også det er viktig for at vi skal holde motivasjonen. Jeg har kanskje alltid vært en drømmer, men jeg har også alltid ment at det å drømme, det å visualisere de tingene man ønsker seg bidrar til at de kan oppnåes. For meg skaper slike drømmer energi, de gir meg pågangsmot, de driver meg fremover der for mye realisme kan virke tappende.
Vel, nå hører jeg lyden av morgenbadende ungdom. Hører lyden av soveposeglidlåser som draes opp. Hører den fjerne lyden av en skogsfugl. Ropene fra gutter i stemmeskiftet. Folk begynner å våkne til liv, og jeg synes det er deilig å vite at A og S antagelig spiser frokost i Son mens vi er her med en herlig dag foran oss. Nå skal jeg steke egg og bacon og spise frokost med de andre.