Det synker stadig dypere inn i meg at A ikke er den hun var. At alt og da mener jeg ALT tar lang tid.
Det er ikke så lett å legge lokk på vår frustrasjon. Bare det å gå over tunet er en anstrengelse og jeg bekymrer meg for at hun skal falle. Jeg merker at jeg hele tiden tenker at dette er midlertidig, men stadig oftere kryper spørsmålet inn -- hva om det blir slik? Hva om dette er vårt nye liv? Det er en skremmende tanke, men samtidig en tanke jeg føler jeg er nødt til å kjenne på fordi det ikke er noe alternativ. Dette ER det livet vi lever.
Vi har sittet på verandaen om morgenen med kaffe -- før jentene våkner.
"Jeg synes bare jeg blir skeivere og skeivere," sier A. "Jeg klarer ikke å bedømme fremgangen."
"Jeg synes også det er vanskelig å si. Det er jo manglen på balanse som er det verste. Det er jo det som hemmer deg mest."
Det blir korte blogger fremover inntil jeg får fikset telefonen jeg bruker til formålet. Den har streiket fullstendig. Nokia er ikke hva det var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.