Torsdag -- Mallorca

120405 kl. 20 Mallorca torsdag. Vi har vært på tur. Det begynte fint. Vi dro avgårde etter en sen lunch med spansk skinke, latte, juice med farris og katter som smøg seg rundt bena våre. L&HG som vi besøker, hadde foreslått en rute som jeg hadde plottet inn på GPS og vi fire, CAS&H, stuet oss inn i leiebilen og kjørte avgårde.
Turen gikk langs steingjerder, vinranker, esler og krappe svinger. Vi kjørte oppover, så skilt som advarte mot syklister og fotturister. Etter ett kvarter kom vi til en liten landsby med smale gater, sortkledde små damer med baguette, unge menn på scooter, raggete bikkjer og en liten kirke. Hus med lemmer for vinduene.
"Her er alt spartansk utenpå men inn er det full luksus," sa A. "Slik er det ihvertfall i Frankrike."
Vi fablet om å ha et sted på Mallorca. "Tenk så deilig å stikke av fra vinteren," fablet jeg. "Å være her om vinteren, det hadde vært fantastisk."
Etter den første landsbyen, kjørte vi videre oppover. Veiene ble smalere og smalere, og mer og mer svingete, og vi så varselskilt om 5% stigning. Jeg satte på Herbie Hancock, og vi nøt de generøse musikerne mens vi snirklet oss igjennom lanskapet. A påpekte hvordan trærene var trimmet nedenifra. Det var tåke på fjelltoppene. Små grupper av syklister som så ut som de syklet Tour de France passerte oss. Grønnfargen på de frodige engene var slående.
"Mer frodig enn nå tror jeg ikke det blir," sa A.
"Jeg liker dette bedre enn det norske," sa H.
"Det er bare fordi du liker endring," sa jeg.
"Og fordi spanjolene kultiverer lanskapet mer enn vi gjør i Norge," sa A.
Den andre landsbyen var mindre enn den første. Møtende bilister stoppet på små utposninger i veien og løftet hånden til hilsen når vi passerte dem.
Etter den tredje landsbyen var det stemning for iskrem. "Jeg har ikke lyst til å kjøre til Palma," sa jeg.
"Du er sjåføren," sa A. "Du bestemmer." Vi kjørte til Santa Maria, byen der vi bor. Vi parkerte i hovedgaten, rett utenfor en kafe. "Her har de sikkert is," sa jeg mens jeg rigget ut rullestolen. A satte seg motvillig i stolen og jeg kjørte henne frem til bordet. Bestilte kaffe til oss og en is til jentene. De hadde bare ferdig is ala kronesis. H. tok til takke med dette, men S. var ikke fornøyd.
Mens jeg var inne for å bestille, hadde A fått øye på en iskrembutikk rett over gaten. Det hadde S. også.
"Kan du bli med over?" spurte hun H. H. ristet på hodet. Nei, hun ville bare sitte stille. Jeg også. A meldte seg frivillig.
Da de kom tilbake, kom S. først. A kom etter for egen maskin.
Da vi var i bilen forstod jeg at det hadde vært en anstrengelse for henne. At hun opplevet det som om vi ikke ville hjelpe. Jeg hadde tenkt at det var noe hun ville like -- å følge S. for å kjøpe iskrem. Men ikke nå.
I det siste har jeg nemlig forsøkt å bli flinkere til å slippe til A. Til å la henne få gjøre ting, ikke bare insistere på at jeg skal gjøre alt selv. Når vi er på ferie er det en glimrende annledning til å la henne få gjøre ting selv. Føle at hun bidrar. Det var det jeg hadde tenkt da jeg lot henne følge S. Men i bilen var hun lei seg.
Hvor dum kan jeg være? Hvorfor forstår jeg ikke at jeg burde ha trådd til? At hun skulle bli lei seg? At jeg burde ha konsultert henne før jeg bestemte hvor vi skulle kjøre. I slike situasjoner føler jeg meg utilstrekkelig, og ikke smart nok, ikke klok nok, ikke flink nok til å ta hensyn.
Men, vi ER fremdeles i en unntakstillstand. Vi lever fremdeles på kanten av et stup. Vi skal fremdeles innfinne oss med vår skjebne. Vi vet ikke om vi har vært heldige eller uheldige. Vi har erkjent at livet blir annerledes, men for meg handler det like mye om å akseptere vårt nye liv. Jeg tror det beste livet vi fire kan ha akkurat nå er det livet vi har sammen. Jeg er den som kunne ha valgt å ikke stå løpet ut, men et slikt alternativ ville ha skadet de jeg elsker mest, og antagelig også meg selv.
Etter at jentene hadde gått inn i huset, satt vi alene i bilen.
"Vit at jeg gjør så godt jeg kan," sa jeg.
"Det vet jeg."
"Jeg gjør også dette for første gang. Jeg vet ikke alltid hva du tenker. Du tror jeg leser deg som en åpen bok, men det er ikke alltid tilfelle. Du er nødt til å fortelle meg hva du tenker. Du må ikke brenne inne med dine behov. Gjør du det, blir du tilslutt sint, lei deg, overveldet. Det er bedre å ventilere, si hva du trenger. Jeg klarer ikke alltid å lese deg. Klarer ikke alltid å ta nok hensyn."
"Du aner ikke hvor vanskelig det er å be om noe."
"Men du må gjøre det. Jeg forstår at det er noe av det vanskeligste du gjør. Men hvis du ikke snakker med meg vet jeg ikke hva du trenger. Og hvis du ikke får det du trenger går det ut over oss alle."
Nå er vi tilbake hos L&H. Det er matlukt i huset. Ly, den yngste hører på en spansk film på en laptop. HG lager mat. L snakker på telefon. S. hører på en lydbok, H. koser med de fem kattungene som ble født i går. Jeg skriver, og snart skal vi ha et glass Cava, grille marinerte reker og spise ut i den kjølige Mallorskiske vårluften. Livet går fremover, og selv med klumpen i halsen tør vi spørre om vi ikke egentlig er ganske heldige og ganske lykkelige -- selv om vi vet at svaret uteblir en stund til. Og jeg lovet meg selv at jeg ikke skal deppe bort ferien, at jeg skal være litt flinkere til å være sammen med jentene mens vi er her, og at vi har mye å være glade for.