Tirsdag på Mallorca

Vi har vært her i åtte dager allerede, hver dag ganske lik den forrige. Vi våkner om morgenen, spiser frokost med L&HG og deres familie ved ti tiden, sitter lenge, vi spiser ute på plenen, drikker kaffe, juice fra egne appelsintrær, og spiser ferskt brød som L har handlet i landsbyen med kjøttpålegg fra det lokale supermarked. Etter lunch leses det bøker, L og jeg prater eller spiller gitar, og slik reker tiden seg raskst frem til lunch som også skjer ute. Kanskje tar vi oss en lur, kanskje tar jeg meg en løpetur, og A trener seg på trampolinen sammen med H. S er nå på sin tredje lydbok som hun har lastet ned til sin Kindle, vi har nesten ikke sett henne siden ferien startet, og jeg tror hun nyter å bare zoome ut fra intense skoledager.
På søndag var vi på marked i den lokale landsbyen. Der møtte vi mennesker i alle fasonger, bestefedre med tyrenakker, klovner med ølflasker, afrikanske veskeselgere, boder med nøtter, skinke, oster, mango, kvadratmeter med sukkertøy i glinsende papir, overdådige fruktoppsetninger, kjoler, vesker, dameundertøy, og hunder i bånd, store hunder med små eiere, små hunder med små eiere, og langs kanten av markedet kafeer hvor vi fikk sikret oss et bord. Rullet A helt inntil med rullestolen, bestilte kaffe med melk, brus til barna, og der ble vi sittende mens H kjøpte en veske og S kjøpte et skjerf og solen stekte på våre bleke kropper. Etterpå gikk vi til en lokal restaurant, bare vi fire. "Dette er jo nesten som i gamle dager," sa A der vi satt sultne og ventet på maten.
I går fikk vi besøk av en gammel venn av meg som jeg ikke har sett på 25 år. Rart å minnes på tiden som går i et annet menneskes ansikt. Hennes mann hadde også hatt slag, og det var en tøff historie hun fortalte som hører hjemme i sin egen blogg.
As slag er den røde tråden i min tilværelse for tiden. Vi beveger oss mindre, holder oss nærmere til teltene, en mer passiv tilværelse, vi snakker mindre sammen føles det som, og vi gjør ting hvor for oss. Vi lever i en ubalanse jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, men som er lettere i hverdagen enn når vi er på reisefot.
Jeg leste ferdig en bok av Franzen, "Strong Motion" i går. Mot slutten av boken blir den kvinnelige hovedpersonen skutt og Louis, hennes kjæreste og mannlige hovedperson tenker tilbake på hvor lett alt var før hun ble skutt, og hvor liten bevissthet de hadde om det de hadde, sin egen bevegelighet, alle sine valg. Først etterpå kan de forstå hva de har mistet -- hun som ikke orker ting, som ikke kan gå, som ikke kan sprette opp etter å ha ligget i sengen -- alle de møysommelige bevegelsene, hvordan han kunne klemme henne uten å være redd for såret, hvordan de kunne løpe seg en tur eller gå når som helst, og hvordan ansvaret forskyver seg etter en slik tydelig endring i et liv.
A har trent på trampolinen og har begynt å få dreisen på å bruke stokk. Det er veldig bra. Hun er ved godt mot og hennes positive syn på livet imponerer og inspirerer meg hele tiden.