Søndag morgen. Vi har startet påsken her på hytta. I dag skal vi feire svigermors 70-årsdag. I morgen reiser vi til Mallorca. Gårsdagen, lørdag, gikk med til å pakke alt vi skal ha med oss på den nesten to ukers lange turen. Alle gleder seg. Dette er vår første utenlandstur sammen alle fire siden A fikk slag for snart tre år siden.
Ting går sakte fremover. A har skiftet ut krykkene med en stokk. Hun har sakte akseptert at det er enklest å reise i rullestol. At det er greit å ha med seg en egen rullestol.
Den intense tristheten er på vei til å tynnes ut med noe annet. Selv om sjokket fremdeles er med oss hele tiden, selv om vi snakker om slaget hver dag, så har det forlengst blitt en del av vår hverdag. Vi har begynt å akseptere at det som var ikke kommer tilbake. At vi står overfor noe nytt -- med nye muligheter og begrensninger. At vi har lært noe, at det kan komme gode ting ut av kriser -- A peker på at det skulle ne brann til før Hammerfest gatebelysning -- først i Norge. Kanskje kan slaget bidra til at vi også er først ute med ett og annet.
For meg har det vært en aha opplevelse å se hvordan åpenhet har vært en forutsetning for å se nye muligheter og for å få hjelp av de rundt oss. Hvordan det at vi har delt vår opplevelse har bidratt til at også andre har åpnet seg, og merkelig nok har også vår åpenhet gjort det lettere for mange å hjelpe oss.
Men det er lett å glemme at sorgen henger i lenge, og etter å ikke ha skrevet på lenge på min blogg, merker jeg at noen venner i større grad enn tidligere kvier seg for å spørre hvordan det går. Vit: Jeg synes alltdi det er hyggelig at noen spør hvordan det går.
Sorg er ikke noe det er lett å tilkjennegi, men i ettertid, mens vi beveger oss sakte mot erkjennelsen om at livet blir annerledes, så begynner sorgen å slippe taket. Kanskje er det slik at det tar tre år før spiren til noe nytt kan vokse frem? Kanskje er det slik at vi må la disse store skiftene få den tiden de trenger for at vi skal klare å komme videre?
Jentene har klart seg igjennom tre tøffe år. De har blitt sterkere, de har modnet, og i den grad de var sinte på sin mor for at hun plutselig forsvant, så tror jeg nok nå at de har tilgitt, at de har forsonet seg med et nytt liv hvor mor ikke er supermom på samme måte som før, men hvor hun er minst like omsorgsfull -- bare på en annen måte.
Vi snakker mye om at vi har vært heldige. At A tross alt lever. At vi tross alt er sammen. At det tross alt går bra med jentene våre. At vi tross alt har en god økonomi. At jobben tross alt går bra.
Jeg har tenkt mye på at vi aldri var lykkeligere enn like før slaget fant sted. På den junidagen i New Jersey da A plutselig følte seg svimmel, hadde vi alt: Nedbetalt hus, en lykkelig familie, et strålende forhold, to flotte jenter, god helse, en veloppdragen hund, og morsom jobb.
Men på ett sekund gikk vi fra skyfri himmel til orkan. I ett øyeblikk stod vi på et kjøkken og laget mat sammen. I neste øyeblikket sloss vi for livet.
Nå kan jeg se at vi var uendelig lykkelige sammen før slaget. Men visste jeg det da? Var jeg i stand til å se at vi aldri hadde hatt det bedre? Eller jaktet jeg på en type perfeksjon hvor det for hvert problem man løser dukker opp et nytt "problem" -- mindre enn det andre, men med en like stor innbilt viktighet.
Hvis jeg var lykkelig da og ikke visste det -- kanskje er jeg også nå lykkelig uten helt å vite om det? Kanskje vet vi egentlig ikke når vi er på vårt lykkeligste, og kanskje er det heller ikke så viktig å vite om det? Kanskje inntreffer ikk lykke på et visst tidspunkt, men er noe vi opplever når vi tenker tilbake på det som har skjedd? Og kanskje er ikke lykken så viktig som vi trodde?
Ønsker deg som leser dette en fin påske. Nyt livet. Det er her og nå som teller.
Ting går sakte fremover. A har skiftet ut krykkene med en stokk. Hun har sakte akseptert at det er enklest å reise i rullestol. At det er greit å ha med seg en egen rullestol.
Den intense tristheten er på vei til å tynnes ut med noe annet. Selv om sjokket fremdeles er med oss hele tiden, selv om vi snakker om slaget hver dag, så har det forlengst blitt en del av vår hverdag. Vi har begynt å akseptere at det som var ikke kommer tilbake. At vi står overfor noe nytt -- med nye muligheter og begrensninger. At vi har lært noe, at det kan komme gode ting ut av kriser -- A peker på at det skulle ne brann til før Hammerfest gatebelysning -- først i Norge. Kanskje kan slaget bidra til at vi også er først ute med ett og annet.
For meg har det vært en aha opplevelse å se hvordan åpenhet har vært en forutsetning for å se nye muligheter og for å få hjelp av de rundt oss. Hvordan det at vi har delt vår opplevelse har bidratt til at også andre har åpnet seg, og merkelig nok har også vår åpenhet gjort det lettere for mange å hjelpe oss.
Men det er lett å glemme at sorgen henger i lenge, og etter å ikke ha skrevet på lenge på min blogg, merker jeg at noen venner i større grad enn tidligere kvier seg for å spørre hvordan det går. Vit: Jeg synes alltdi det er hyggelig at noen spør hvordan det går.
Sorg er ikke noe det er lett å tilkjennegi, men i ettertid, mens vi beveger oss sakte mot erkjennelsen om at livet blir annerledes, så begynner sorgen å slippe taket. Kanskje er det slik at det tar tre år før spiren til noe nytt kan vokse frem? Kanskje er det slik at vi må la disse store skiftene få den tiden de trenger for at vi skal klare å komme videre?
Jentene har klart seg igjennom tre tøffe år. De har blitt sterkere, de har modnet, og i den grad de var sinte på sin mor for at hun plutselig forsvant, så tror jeg nok nå at de har tilgitt, at de har forsonet seg med et nytt liv hvor mor ikke er supermom på samme måte som før, men hvor hun er minst like omsorgsfull -- bare på en annen måte.
Vi snakker mye om at vi har vært heldige. At A tross alt lever. At vi tross alt er sammen. At det tross alt går bra med jentene våre. At vi tross alt har en god økonomi. At jobben tross alt går bra.
Jeg har tenkt mye på at vi aldri var lykkeligere enn like før slaget fant sted. På den junidagen i New Jersey da A plutselig følte seg svimmel, hadde vi alt: Nedbetalt hus, en lykkelig familie, et strålende forhold, to flotte jenter, god helse, en veloppdragen hund, og morsom jobb.
Men på ett sekund gikk vi fra skyfri himmel til orkan. I ett øyeblikk stod vi på et kjøkken og laget mat sammen. I neste øyeblikket sloss vi for livet.
Nå kan jeg se at vi var uendelig lykkelige sammen før slaget. Men visste jeg det da? Var jeg i stand til å se at vi aldri hadde hatt det bedre? Eller jaktet jeg på en type perfeksjon hvor det for hvert problem man løser dukker opp et nytt "problem" -- mindre enn det andre, men med en like stor innbilt viktighet.
Hvis jeg var lykkelig da og ikke visste det -- kanskje er jeg også nå lykkelig uten helt å vite om det? Kanskje vet vi egentlig ikke når vi er på vårt lykkeligste, og kanskje er det heller ikke så viktig å vite om det? Kanskje inntreffer ikk lykke på et visst tidspunkt, men er noe vi opplever når vi tenker tilbake på det som har skjedd? Og kanskje er ikke lykken så viktig som vi trodde?
Ønsker deg som leser dette en fin påske. Nyt livet. Det er her og nå som teller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.