Onsdag kveld på flytoget

Har vært i Bergen i dag etter løping med Dixie, omelett, sykkelfiksing for H, og forberedelser til dagens jobbing. Deilig at A klarer seg litt mer selv, at jeg ikke MÅ tenke på alt, at de kan lage middag selv, at A er i gang med å vaske tøy, at hun skrubbet grillen forleden, at hun ikke er like flat, at hun kan irritere seg over ting, at hun kan engasjere seg, at hun gleder seg til ting, til kaffe, til trening, at hun reconnecter med jentene, at hun føler seg mer tilstede som mamma, at jentene føler at hun er mer tilstede, ja, det er rett og slett en lysere stemning i huset denne uken, en følelse av at ting kommer til å falle på plass.
Men også en erkjennelse om at dette kommer til å ta lang tid. At det kommer til å forandre livet vårt. At livet vårt blir annerledes enn vi hadde trodd. Annerledes men ikke nødvendigvis dårligere. Begrenset på noen områder, men utvidet i andre retninger. Som et slags Google Map hvor du oppdager at selv om du ser på et mindre område så ser du ikke på færre detaljer, du ser ikke færre muligheter, du ser bare på noe annet og i en annen oppløsning.
Det gjelder altså å være tilstede. Å la ting sige inn, og samtidig, og være villig til å ta valg. Velge hvem du vil være sammen med. Hva du vil gjøre. Hva du ikke vil gjøre. Hva du vil lese, hva som er viktig for deg. Hvem som er viktige for deg. Hva du bryr deg om.
Men nå gleder jeg meg til å komme hjem. Til å ta en kopp te. Til å høre om Hs første skoledag. Til å høre hva A har gjort, hva S har gjort, bare sitte der, høre om vanlige ting, nyte hverdagsroen, nyte det hverdagslige, det vanlige, det som gjentar seg som en boogie woogie.