"I dag har jeg lært noe," sa hun da vi hadde lagt oss i sengen. "Jeg har lært at når jeg blir sliten har jeg lettere for å falle. I dag falt jeg tre ganger. Siste gangen falt jeg på en stubbe. Jeg slo meg skikkelig."
Jeg vet at når A sier hun har slått seg er det ikke noen spøk. Hun har en høy smerteterskel.
Jeg holdt rundt henne. Merket at hun var lei seg.
"Jeg er lei av å være syk. Det er utrolig kjedelig. Dagene går sakte. Jeg er programmert til å gjøre noe hele tiden. Nå forstår jeg hvordan faren min har det. Han går jo helt bananas. Jeg må lære å ta det mer med ro. Men samtidig, det er kjedelig. Jeg føler ikke at jeg er noen når jeg ikke kan gjøre noe. Selv ikke mat klarer jeg å lage."
I dag fikk hun endelig svar fra NAV på søknad om støtte utover det initielle året med sykepenger. Søknaden ble sendt inn i god tid før St.Hans som var ettårsdagen for slaget. Først nå har vi hørt noe tilbake og i mellomtiden har A ikke hatt egne penger. "Flaks for meg at jeg har en familie med solid økonomi. Tenk hvordan det må være for de som er på egenhånd. Som ikke har en som kan stille opp. Vi er heldige."
Hun har også fortalt meg at hun er lei av å snakke om slaget. Vi er alle lei slaget. Vi ønsker bare at ting skal bli som de var men vi innser vel at de ikke blir det. De blir sakte bedre. Sakte. Men iblandt tenker jeg at slaget kommer til å merke oss for livet. Andre ganger tenker jeg at vi kommer til å se tilbake på denne høsten, dette året, disse årene og le i glede over at de ligger bak oss. Det er fristende å rømme inn i fremtiden, inn i fortiden, men vi må være her. Der er i nuet vi lever. Alt annet er fiksjon.
I morgen skal jentene til fjells med mine tanter. A og jeg gleder oss til en kveld på hytta alene. Det skal bli fint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.