Torsdag hos tannlegen med A

Matpakker er smurt, frokost er servert (omelett, falukorv, te, juice), bikkja har fått mat, kjøkkenet er nogenlunde ryddet, en runde med klær er slengt i vaskemaskinen etter at flekker er sprayet med biospray, turen med bikkja er unnagjort sammen med S, jeg har fått skummet igjennom forsiden av Aftenposten, harvet over skeggstubbene, sjekket mail, har savet Ss hjemmelekse på en minnebrikke og sendt etpar SMSer.  Dagen er i gang, og jeg fungerer faktisk bra på seks timers søvn.  

Klokken 0830 sitter A og jeg i bilen på vei til byen hvor A skal ha en tannlegetime kl. 0900.  Vi ser en ung kvinne som går sakte langs veien mens en liten gutt på rundt tre tasser bak henne.  

"Jeg er så glad jeg er ferdig med den perioden hvor man gikk og ventet på barna," kommenterer A.  Jeg svinger til venstre.  "Det er deilig å være ferdig med småbarnsperioden," sier hun, og jeg tenker at det er mange ting vi er ferdige med, mange ting som ligger bak oss og i det jeg ser utsikten mot Oslo tenker jeg at livet er ting som skjer.  "Men nå er det jo jeg som går sakte," sier A etter nærmere ettertanke.  "Selv jentene går jo fortere enn meg nå.  Nå er det jo dere som må vente på meg."  

"Du har en fantastisk sans for humor.  Det er noe jeg liker så godt med deg." 

"Det er rart, men jeg føler meg jo ikke ulykkelig," sier A.  "Det er jo ikke kjedelig, det skjer noe hele tiden."

"Jeg føler at disse tingene vi har opplevet -- at det har gjort meg mer fleksibel," sier jeg.  "Ting skjer, det er på en måte essensen i livet.  Ting er i begevelse.  Jeg har på en måte innsett at det er endel ting jeg ikke kan kontrollere, at planer må legges om i blandt, og ingen dager er en selvfølge.  Jeg snakket med en god venn i går, og han sa, nesten med beklagelse i stemmen, ´jeg føler ikke at jeg har hatt noe særlig motstand i livet mitt,´ og jeg sa, ´alle får det før eller senere.´"

"Men det er jo ikke alle som får det," sier A.  "Det er jo det som på en måte er så urettferdig.  At noen bare suser igjennom livet uten motstand.  De bor på Majorstuen hele livet, alt går etter planen, alt skjer innen en radius på etpar kilometer, og de får en hyggelig begravelse på Vestre Gravlund."

"Og det er kanskje poenget -- at det å ikke ha motstand ikke nødvendigvis betyr at du har det bedre, at du er lykkeligere enn hvis du får motstand.  Jeg føler jo ikke at vi har vært uheldige.  ´Så uflaks dere har hatt,´ sier folk til meg.  Jeg tenker at det ikke er flaks eller uflaks.  Det er livet.  Livet er det som skjer.  Vi tror vi kan planlegge, men ofte er det en illusjon.  Alle liv er så ulike.  Ingen opplever det samme.  Noen står i veien for noe, gripes i kragen av tyngdekraften. moses mot en hard flate, mens andre - ja, de bare svever."

"Det er jo mer spennende å treffe folk som har opplevet noe.  Folk som har vært nedi med hånden, som har kjent bakken, som har noen arr.  Som har gått igjennom en forvandling."

"Ja, i blandt er det det," sa jeg.  "Men i blandt treffer jeg folk som ikke har hatt så stor motstand, og som alikevel har masse å komme med.  Det man lærer seg er at det ikke finnes noen regler.  Alle har sin historie, alle har sitt ståsted og det er ikke vår jobb å dømme.  Man kan treffe noen og tenke, ´lighten up, ikke vær så sur,´ og kanskje er det noen som nettopp har mistet et barn, som er på vei hjem fra sykehuset.  Vi kunne ha vært der.  Man stavrer seg avgårde på sin første skitur etter å ha ligget syk, og en irritert skiløper slår deg i staven og roper ´kom deg ut av løypa.´  En venn av meg hadde lest VG artikkelen og syntes vår intoleranse i forhold til de som er annerledes kom så bra frem. Skiløperen som kjefter, hvordan vi alle kunne ha vært den skiløperen."

"Jeg kunne ha vært den skiløperen," sier A.

"Ja, ikke sant.  Vi er så intolerante i forhold til alle som er annerledes enn oss selv.  Det er noe menneskelig i det å stereotype andre, og det er uhyre vanskelig å ikke sette en standard for seg selv og en for andre."

Vi er i Oslo sentrum.  En mann kommer ut av en taxi, vi ser bare krykkene. 

"Se på han der for eksempel," sier A.  Hele mannen kommer ut av bilen.  "Han har jo bare brukket et bein."

"Du har blitt skikkelig hard-core," sier jeg.  Vi ler.  "Du er nesten som en av disse hardbarkede innsatte som ser på en nykomling og sier, ´haha, hva klager du over?  To år er jo ingenting.´  Det er lett å glemme at all smerte kun er relativ i forhold til egne opplevelser.  Ingen kan føle andres smerte."

"Han blir jo bra igjen," sier A.  "Jeg blir bra igjen.  Jeg er overbevist om at jeg blir bra igjen."

"Klart du blir bra igjen," svarer jeg.  Jeg har tenkt mye på det, og jeg er overbevist om at hun blir bra igjen.  "Men det kommer til å ta tid," sier jeg.  

"Det får ta den tiden det tar."

"Jeg er her.  Jeg har resten av livet."

I går var vi på en danseforestilling.  Spiste middag på Grunerløkka først.  Det føltes som en helt vanlig dag i livet vårt.  "Det er dit vi skal," sa A senere da jeg kommenterte at det hadde vært hyggelig.  

Etter middagen (sushi), så vi en flott forestilling med elever fra Kunsthøgskolen i Oslo.  Etter forestillingen kommenterte A på danserne:  "De ser ut slik jeg ser ut når jeg går tur i skogen:  Armer og bein i alle retninger."  Vi lo godt, alle enige om at de var kjempeflinke til å danse.  

Senere i dag skal jeg kjøre A på et eller annet institutt hvor hun skal få en form for behandling. Deretter hjem, lage i stand middag, og deretter ut å kjøpe diverse ting til H som hun trenger.  Hun må antagelig ha en ny pc etter at hennes gamle nå har stoppet helt. Tiden valser oss videre.