Tirsdag kveld

Hunden er luftet, oppvaskmaskinen går, Hs PC har fått en virusscan, Ss hjemmelekse er unnagjort, A sover, kjøkkenet er ryddet, den nye mobilen ser ut til å funke, klokken er kvart på tolv, og selv om det fremdeles ligger en bråte med ubesvarte eposter sortert i stjerneboksen, selv om tomflasker og regninger og uleste aviser ligger i bunker, tror jeg det er på tide å legge seg.
A la seg allerede ved halv-ti tiden, utkjørt etter å ha gått rundt Sognsvann med en venninne, og antagelig sliten etter å ha svart på en bråte Facebook meldinger og tekster fra venner og bekjente som hadde lest artikkelen i lørdagens VG. 
Hele helgen har egentlig gått med til å motta og svare på hyggelige meldinger (jeg har enda ikke rukket å svare og kommer kanskje ikke til å gjøre det heller av hensyn til alle som allerede får 200 mailer hver dag).
Mange har kommentert hvor tøff A er som "står frem" med slaget.  A selv fnyser av det.  "Hva er det å være redd for? Det å bli slått opp i avisen er ingenting i forhold til å bli slått i bakken av slag.  Jeg har ingenting å skamme meg for.  Ingenting å være redd for. Men hvis jeg kan bidra til å gi slag et ansikt, da er det  verd det.  Jeg bryr meg egentlig ikke om hva folk sier eller synes." 
Slaget tar all oppmerksomhet.  De fleste samtaler dreier seg om å bli frisk. Om folk som har blitt friske og om andre som ikke har blitt det.  As verden handler om å sammenlikne resultater.  I helgen gikk jeg tur i skogen.  I går klarte jeg å gå en runde i skogen alene.  For tre uker siden klarte jeg ikke å gå x meter.  I går klarte jeg det.  Sist mandag klarte jeg ikke å blunke.  Nå klarer jeg det.  Min verden handler om å bearbeide det som har skjedd.  Forstå hva det betyr.  Forstå hvordan det påvirker livet mitt, livene våre, jentenes liv, As liv, vårt samliv.  Det er en lang prosess som jeg tenker tar den tiden det tar.  Uansett har A meg og jeg henne.  Det er en tanke som gjør alt lettere.  Vi har tatt et valg. Ferdig med det. 

Stingene er tatt av øyet til A nå, og hun har fått et lite hudfarget lodd som hun har på øyelokket slik at det skal bli lettere å lukke.  Vi skal en ny runde til tannlegen for å se om det er noe med tannen som gjør at høyre kjeveparti henger.  Hun har også begynt å snakke om å operere i ansiktet, men det er antagelig for tidlig. 
I dag var jeg hjemme fra jobben ved 17-tiden, og serverte salmalaks, olivendampet ris, grillete brokkoli og italienske pølser.  Etter middagen serverte jeg kaffe og kompott med fløte.  Vi snakket om dagene, og hun ble lei seg da jeg fortalte at jeg hadde en frokost avtale i morgen tidlig. 
"Nå slutter du å gråte," sa S, vår 11-åring med en sint stemme.
"La A få gråte.  Hun har hatt slag.  Da gråter man," sa jeg, og tenkte at jeg ikke måtte være for streng. 
"Det føles så ensomt," sa A med tynn stemme. 
"Jeg kan avlyse frokosten," sa jeg. 
"Nei, jeg vil ikke at du skal det.  Men jeg vil gjerne at du følger meg mandag, onsdag og torsdag.  Det føles veldig ensomt å alltid skulle gå alene."
Jeg burde ha tenkt på det, tenkte jeg.  At hun ikke liker å dra som sistemann fra huset om morgenen.  At hun føler seg stresset.  At hun overhodet ikke mestrer stress. 
"Det skjer ikke omigjen," sa jeg.  "Beklager."
Det er mange ting å tenke på. 
I morgen skal A spille tennis.  Utover i uken, yoga.  Fysioterapi.  Legetime.  Tannlege.  NAV møte.  For meg:  selvangivelse. Regnskap.  Vaskehjelp - husk penger.  Handle mat.  Holde kjøkkenet i orden.  Få kvitteringer til regskapskontoret.  Teaterforestilling med M.  Tøm søppel.  Kjør spesialsøppel til kommunal avfallssortering.  Sett vekk ski.  Kjøpe melk og kaffe.  Hårspenner.  Tannpasta.  Smøre giret på sykkelen.  Forberede jobber.   Fakturere kunder.  Betale regninger.  Svare mail til lærer.  Melde på sommerleir.  Melde på kanotur med klassen.  Melde på høsttur med klassen.  Melde på friiddrettsleir.  Alle de små tingene hoper seg opp som tilslutt gjør at enhver liten ting føles som en nesten uoverkommelig ting som får meg til å lage endeløse lister, lister gir en følelse av mestring, og jeg har også det, men for hvert ny sten som legges på lasset merker jeg at jeg blir litt mer lutet i ryggen. 
Men det er ikke snakk om å gi seg.  Det er ikke snakk om at det er synd på oss.  Dette er ikke vemodig.  Nei, det er livet.  I blandt når jeg hører meg si at vi har hatt uflaks, tenker jeg etterpå at det er absurd å tenke på flaks.  Dette er vårt livet, alle liv er ulike, og dette har vi fått utdelt.  Dette skal vi bakse med.  Hvem har sagt at livet skal være uten motstand, uten utfordringer?  Hvem har sagt at det skal være lett?  Og er vi lykkeligere om det er lett?  Jeg må si at jeg faktisk føler meg ganske lykkelig oppe i det hele.  Jeg har ikke tid til å spørre meg selv om meningen med livet.  Jeg føler intens mening i det jeg gjør nå.  Det gir meg stor glede å gjøre lekser med jentene, å lufte bikkja, å rydde, gå på jobben, gjøre alle de små omsorgs-tingene.
På lørdag skal jeg kanskje holde en tale (hvis jeg rekker å skrive den) i et bryllup.  Da vil jeg snakke om ekteskapet i dårlige tider.  I tøffe tider.  Hva gjør du når kona di blir syk?  Har du tenkt på det?  Stikker du eller holder du fortet?  Hører stadig om ekteskap som deiser i bakken når sykdommen gjør sin entre. 
Dessuten vil jeg snakke om tilstedeværelsens viktighet.  Om at morgendagen aldri er noen selvfølge.  Om at mobiler og travelhet er en tappekran som suger bort vår tilstedeværelse i det aller viktigste og tryggeste vi har:  øyeblikket sammen med de vi er så heldige å være glade i.   

Jeg tenker på det hele tiden. A kunne være død.  Vi er heldige som er her sammen.  Vi er heldige som har fått de 14 årene vi har hatt sammen.  Og er vi heldige, får vi mange år enda sammen.
Og samtidig med at jeg sier dette, samtidig med at jeg skriver om denne innsikten, tenker jeg at det ikke er lett å etterleve.  At jeg kanskje selv flykter inn i mine duppeditter og eposter og travelhet fordi det også er tungt å være i situasjonen i blant.  Det ER tøft å se på sin egen elskede og se en annen, merke at man selv er en annen i møtet med sin egen kone. 
Nå må jeg legge meg.  Seks timers søvn har vært normen og det fungerer ok sålenge jeg kan snike meg til en liten lur i ny og ne på dagen.  I morgen er det en fin dag og jeg gleder meg intenst til å sykle til jobben, til å sykle hjem, til å kjøpe klær til H og til å være på teater med oss fire.