Tirsdag uten A

A er på Beitostølen på dobbeltrom med en hyggelig deltager.  Været er fantastisk men løypene er harde.   Alle gearer opp mot helgens renn.  Jeg har forsøkt å få tak i et sted å bo der oppe (fra torsdag) men foreløpig uten hell (hvis du vet om noen som har et soverom til leie eller en leilighet, så gi beskjed). 

"Jeg er jo egentlig alt for syk til å delta," sa A til meg i går kveld da vi snakket på telefonen.  "De andre her er fokusert på å delta.  Jeg er livredd for å falle, og i dag falt jeg i en vanvittig nedoverbakke."

"Hva med din ledsager?" ville jeg vite.

"Hun er liten, jeg er jo en stor dame.  Hvis jeg først faller har hun ikke tjangs."

"Men jeg kan jo være med under rennet og støtte deg."  

"Ja, deg stoler jeg mer på da.  Men egentlig spiller rennet fint lite rolle for meg.  Om jeg vinner eller ei...det blåser jeg i."

Hun lengtet hjem i går.   Fnøs av dansebandet.  "Det er jo ikke min greie dette her," sa hun, og jeg kjenner på denne følelsen av at dette "ikke er oss" som antagelig henger sammen med en motvilje mot å erkjenne at dette faktisk er oss akkurat nå.