Søndag morgen - A er på vei til Ridderrennet

Vi så en film i går før vi la oss. Sovnet som en stein ved midnatt etter å ha dryppet A i øynene og satt på en full vask med klær hun skulle ha med seg til Beitostølen og Ridderrennet. Våknet litt over åtte av A som stod opp. Da jeg spurte om hun hadde sovet godt begynte hun å gråte, en stille gråt.
"Jeg gruer meg så fryktelig til å pakke. Før ville dette ha vært gjort på fem minutter. Nå føles det som en helt umulig oppgave. Selv de minste ting er et ork."
Da jeg stod opp og ga henne en klem, gråt hun enda mer.
"Jeg er jo ingenting av det jeg var. Jeg kan ingenting. Jeg føler meg så ynkelig. Og det er så vanskelig å forstå at ting aldri kommer til å bli slik de har vært."
Jeg begynte også å gråte. La hodet mitt på skulderen hennes og kjente mine egne tårer renne nedover hennes bare skulder. Sa ingenting. Så henne for meg før slaget, kvikk, full av vitalitet.
"Jeg føler meg så liten og tynn." Stemmen hennes var pistrete, tynn. "Vel, kanskje ikke tynn," la hun mens jeg holdt rundt henne. Tanken fikk henne til å le. Gråten min gikk også over til latter, og plutselig stod vi der, holdt rundt hverandre og lo.
"Vi spiser først og pakker etterpå." Jeg tørket vekk tårene hennes. "Vi lager en liste over alt du skal ha med deg, Jeg pakker. Dette går fint. Vi har god tid. Det er en nydelig dag. Det blir ikke så tungt når vi får litt mat i kroppen."
"Du må sette på tørketromlen først." Jeg må ha med meg tørre klær. "Og jeg vil gjerne ha kaffe."
"Egg og bacon?"
"Gjerne."
Jeg småjogget ned trappen, begynte å gråte igjen mens jeg tømte vann fra tørketromlen. Dette er det nye livet, tenkte jeg. Hun kommer til å bli ganske frisk, men i lang tid, kanskje noen år, kanskje for alltid, kommer hun til å være en helt annen. Og hva er det ved henne som jeg elsker? Ikke det at hun var så effektiv. Ikke det at hun alltid ryddet. At hun alltid skulle dulle med hagen sin. At hun brettet og ryddet og laget mat og ordnet opp. Det var behagelig, men det var jo ikke den behageligheten som gjorde at jeg falt for A. Det var noe annet, noe jeg føler er der enda. Noe som ikke handler om alle hennes effektivitet og handlekraft. Plutselig nå er alt forandret, og jeg blir virkelig testet på ekteskapsløftet om å være sammen i gode og dårlige tider.
Jeg tenkte på en samtale jeg hadde med H, en klok venn i bilen på vei ned fra fjellet i går. Jeg fortalte ham om hvor sint og lei A hadde blitt da jeg hadde tilbragt lørdagen hjemme hos H og hvordan A og jeg hadde misforstått hverandre med hensyn til frokost. Hun trodde jeg kom til frokost. Jeg trodde jeg hadde sagt tydelig fra at jeg ikke kom.
"Du må huske på at du er deres klippe nå. De stoler blindt på deg. Det er deg de ser til for å ha livet sitt i orden," hadde han sagt.
Tankene mine ble avbrutt av fresingen fra espressokannen på kjøkkenet, og jeg satte igang tørketromlen og tok trappen opp til kjøkkenet i noe som føltes som ett steg.
På kjøkkenet dro jeg kannen til siden, slang bacon i stekepannen, helte melk i kopper som jeg puttet i mikrobølgen, ristet brø, tok ut egg, ryddet vekk fra gårsdagens kjappe middag, og dekket på til A som på dette tidspunktet kom stavrende ned trappen.
Da hun satte seg ned, tenkte jeg at øyet hennes har blitt mye bedre. At det så nesten normalt ut. Jeg serverte henne maten, helte kaffen i den varme melken.
"Vil du ha grape eller appelsinjuice?"
"Grape. Jeg har jo trodd det du sa om at grape er mer slankende, men det er jo bare tull. Jeg tror jo alt du sier."
Jeg satt meg ned overfor henne.
"Jeg gruer meg." Stemmen hennes ble tynn.
"Det går fint. Hva er det værste som kan skje? At du ikke fullfører? Det er jo peanuts."
"I går snakket jeg med vår legevenne K. ´Noe av det vanskeligste for mennesker i din situasjon er å klare å akseptere at de aldri blir akkurat slik de var. At livet aldri blir det samme,´ sa hun. ´Det krever på en måte en redefinering av egen identitet. Slag er på mange måter karakterdannende, det former deg, forandrer deg.´ Jeg er jo heldig fordi jeg fremdeles har hele min intellektuelle evne. Jeg er på en måte heldig fordi andre kan se på meg at jeg har hatt et slag. Mange kan du jo ikke se det på. Og kanskje er jeg et interessant case. Jeg tenker på vår legevenn B som jo sa til deg at ´det som ikke har skjedd i løpet av de første tre månedene, det skjer ikke.´ I mitt tilfelle er jo det objektivt feil. Og det er jo interessant å se at det i dag, snart ti måneder etter slaget, fremdeles er rom for utvikling."
"Jeg ser utvikling bare på de to dagene som har gått siden sist jeg tok bilder av deg," sa jeg. "Øynene dine ser nå nesten like ut."
"Jeg føler også at jeg ser bedre med det høye øyet." Hun holdt venstre hånd foran venstre del av ansiktet. "Jeg har fremdeles ikke samsyn, men det begynner å bli bedre syn i øyet."
"Det er interessant dette med karakterbygging. Jeg føler at dette er en utfordring livet har gitt oss, og at det ligger mange muligheter i det som har skjedd. Slaget har jo truffet hele vår familie. Ikke minst jentene våre. Det er ingen tvil om at det gir oss en sjanse til å føle at vi blir sterkere. For det blir vi jo."
"Det er vondt for meg å se hvordan det påvirker jentene. Jeg føler at de har lært noe av dette. At det har påvirket dem på en måte. Men jeg skulle jo ønske at de hadde sluppet alt dette. Og jeg føler at det hele er min skyld."
"Det er ikke din din skyld. Det kunne like godt ha hendt meg. Det kunne ha hendt med en av barna. Det var jo ikke Ss skyld at mistet synet. Det var ikke Hs skyld at hun ble født for tidlig. Det er ikke din skyld at du fikk slag. Det er ingen som laster deg for det."
"Jeg tenker på W som sa at han ikke turte å gå utenfor døren i seks måneder etter at han ble syk. Og han er jo så sterk."
"Han er sterk, men han er samtidig en sårbar kar. Kanskje er han så sterk fordi han tillater seg å være så sårbar. Og sånn er jo du også. Du er på mange måter enda tøffere. Og du har jo også denne tosidigheten som jeg tror er en forutsetning for å klare påkjenningene; du er sterk, men sterkheten er også en følge av at du ikke bruker krefter på å stenge ting inne eller ute. Du tør å la det komme ut."
"Jeg føler ikke at jeg har noe valg. For meg bare kommer det ut, og jeg føler meg absolutt ikke tøff."
"Du er ganske tøff som går Ridderrennet. Som tør å være med på det. I forgårs da jeg kjørte opp til utdrikkningslaget, spurte fetter S meg hva jeg hadde lært av disse krisene vi har vært oppe i. Det var et spennende spørsmål som jeg egentlig ikke hadde formulert noe svar på."
"Hva svarte du?"
"Jeg sa at noe av det viktigste jeg hadde lært var at alle reagerer forskjellig når krisen treffer, og at det ikke finnes noen ´riktig´ reaksjon. At det å holde folks reaksjon mot dem er urettferdig fordi de færreste vet hva som er riktig. Jeg sa at jeg hadde lært at når krisen inntreffer er informasjonsflyt noe av det aller viktigste, og at bloggen har gitt oss en mulighet til å gi alle den samme informasjonen samtidig; at det har ufarliggjort situasjonen på en fin måte."
"Det er jo utrolig hvor mange som har hjulpet oss. M som har laget mat. S som var støttekontakt i begynnelsen. R, AG, H, I,,L som kom på besøk. I som haar en utrolig timing i sine oppmuntringer. Ikke minst moren min som jo har vært helt utrolig. Alle de som har gått tur med meg, som har sendt meldinger, og bare det at folk har vært så informert. Det har vært utrolig deilig."
"Dessuten sa jeg at man lærer mest av den første krisen. At jeg har lært noe om det å være omsorgsperson. At det egentlig er en fin ting. At det er noe man lett går glipp av som tradisjonell pappa. At mor er så tilstede at det er lett å trekke seg litt unna. Og at det å være en omsorgsperson faktisk er mye mer meningsfullt enn hva man tror hvis man ikke har vært tvunget til å ta den rollen. Det er i hvert fall sant for meg som mann. Jeg sa at det har vært fint å kunne bruke bloggen til å signalisere til vårt nettverk om hva vi trenger, hva vi ønsker akkurat nå, og på en slik måte at folk ikke har følt seg presset eller avvist. At slaget har gitt meg en annen selvtillit som pappa. Og selvfølgelig en påminnelse om hva som teller, hvor sårbart livet er, og hvor ufarlig de fleste ting vi frykter egentlig er. Jeg har også lært meg til å prioritere. At det er endel ting du ikke forholder deg til. Som venner eller familie som gjennom handling viser at de ikke forstår, ikke gidder å oppdatere seg eller som er for selvopptatte. De blir det i mange tilfeller ikke til at man ser så mye til i etterkant. Spørsmålet fikk meg egentlig til å forstå at jeg må sette meg ned og skrive mer om akkurat det. At det er et viktig spørsmål fordi det å gå igjennom hva vi har lært kan gi oss viktige innsikter og faktisk lære oss enda mer."
Jeg reiste meg og ryddet av kjøkkenbordet.
"Hvordan opplevet du det at jeg begynte å gråte?" Jeg sorterte søppel og satte tallerkner i oppvaskmaskinen.
"Jeg opplevet det som ganske vondt. Men jeg måtte skjerpe meg på en måte. Jeg måtte ta meg sammen og det var kanskje ikke så dumt."
Vi laget en pakkeliste i en pyramide. Overskriften var "pakking." Under var hovedpostene "skiutstyr," "treningstøy," "innetøy," "festantrekk," "toalettsaker"
"Skal du ha med noe sminke," ville jeg vite.
"Nei det gidder jeg ikke."
"iPod?"
"Nei, det er jo radio på rommet. Men jeg vil gjerne ha med Kindlen min."
Rett etter slaget kjøpte jeg et stort lesebrett til A, og nå i det siste har hun begynt å bruke det. Den er på størrelse med et a4 ark, og det er mulig å endre skriftstørrelsen. Jeg lastet ned New York Times, og Times Magazine.
På slutten begynte det å haste. Vi hadde problemer med å finne
skibuksene. Jeg skrev navnet hennes med vannfast tusj på stavene og skiene.
"Har du husket solbriller?" Jeg følte meg som faren hennes. Merket at hun gråt igjen. Tenkte på meg selv da jeg ble sendt på barnepensjonat som gutt. Den forferdelige følelsen ved avreise. Tanken på at jeg skulle være helt alene i lang tid. Tenket på hvor oppegående, hvor selvgående hun hadde vært og veien videre.
I bilen snakket vi videre.
"Jeg tåler det meste," sa jeg. "Det eneste jeg ikke utstår, det eneste jeg ikke fikser i denne situasjonen, eller egentlig uansett situasjon, det er at noen tar en beslutning som skaper føringer for hva jeg må gjøre. Jeg har ikke noe i mot å gjøre hva som helst for dere. Men å oppleve at jeg ikke har noe valg. At andre tar beslutninger på mine vegne -- selv om det gjøres i beste mening -- og i ditt tilfelle noe du I blandt gjør fordi du tror -- basert på din egen oppfatning av hva du tror du kan klare basert på hva du klarte før -- at du kan klare det meste selv. Når du ikke klarer det meste, så må jeg inn, og da kan jeg iblandt oppleve at det blir slitsomt."
"I blandt så kan vel jeg også gjøre det ved at jeg bare gjør ting selv."
"Ja, før var jo det din trussel; ´da gjør jeg det heller selv,´ kunne du si hvis jeg ble bedt om å gjøre noe og heller ville gjøre noe annet, eller hvis jeg sa at det ikke passet. Dette skjedde jo bare for noen dager siden. En regning var ikke betalt i tide. Du spurte om jeg kunne betale den, midt i frokosten, ikke et godt tidspunkt. Da jeg sa at jeg kunne gjøre det senerer på dagen, gjorde du det selv mens jeg var ned å laget frokost til S. På et tidspunkt ropte du på meg fordi du ikke klarte å betale på nettbanken, og der var akkurat kl. 0800 hvor jeg stod med matpakking, telaging, påkledning av S og mye stress. Da måtte jeg slippe det jeg hadde i hendene for å hjelpe deg med noe som du selv hadde insistert på å igangsette på et ugunstig tidspunkt, uten at du ville høre på meg. Jeg opplevet det som om du priorterte noe viktig på bekostning av noe som kanskje var mindre viktig men som hastet mer. Resultatet var at S ikke fikk den hjelpen hun trengte for å komme seg ut i tide til å rekke skolen, og da føler jeg at dine valg påvirker meg på en måte som lett kan gjøre meg irritert. Men sålenge jeg kan være med å bestemme hvilke ting som berører meg så kan du få meg til å gjøre nesten hva som helst."
"Ja, men jeg føler at du gjør det samme med meg. At du f.eks. ikke vil servere dessert når jeg vil ha det og du ikke vil ha det. ´Det er usunt,´ sier du til meg da, og det liker ikke jeg."
Det var omtrent her vi nærmet oss rundkjøringen ved Operaen og jeg forstod at vi ikke ble ferdige med denne samtalen.
"Vi rakk det jo fint," sa jeg i det jeg svingte inn foran hotell Opera. Fikk ut skiene, rullebaggen med hjul og ryggsekken. Tok bilder av A utenfor bussen.
Da baggasjen og skiene var stuet under bussen, fulgte jeg A inn. Hun gikk ustøtt. Gråt, og da jeg satte henne ned i setet, gråt hun enda mer. Jeg tenkte igjen på meg selv som barn. Tenkte at når hun blir så sårbar er det vondt å dra fra henne, og ga henne en stor klem, smilte til henne, tok et bilde av henne med ansiktet vendt bort fra kamera, og sa farvel.