Søndag på hytta

Med jentene hos bestemor og bestefar i går kveld, fikk vi en rolig kveld og morgen. Jeg var oppe ved åttetiden, rullet ut rundstykker fra en ferdig deig levert av bakemaskinen, og gikk deretter tilbake til seng.
"Det er nok mange som ikke har forstått hvor syk jeg har vært," sa A. "Jeg har fått veldig mange hyggelige meldinger. Mange snakker om hvor modige vi er. Jeg føler jo ikke at det spesielt modig å stå frem i avisen. Det er jo ikke farlig. Det er jo ingenting i forhold til selve slaget."
"Det jeg tenket på da jeg var på Ridderrennet er hvordan det å få slag, hvordan det å bli ufør først og fremst er en psykisk prosess. Man går liksom fra å være helt frisk, oppegående, som alle andre, til å bli ufør. Til å bli handicappet. Jeg føler at veldig mange plutselig ikke ser deg, de ser bare handicappet ditt. De ser bare den rare kroppen, det skeive ansiktet, den ustøe gangen, og så glemmer de liksom at du er deg selv. At i hvertfall for mitt vedkommende så er jeg fremdeles den samme personen. Men når alle behandler deg annerledes, når alle ser på deg på en annen måte så begynner du også å være annerledes. Jeg snakket med en veninne som selv hadde hatt slag. Hun mente at jeg nok ble like bra fysisk som jeg har vært før men at det gjør noe med din egen psyke."
Etter frokosten som A og jeg spise alene for oss selv, hentet jeg jentene, og S, H og jeg gikk tur.
"Jeg vil gjerne gå den runden vi pleide å løpe," sa A. "Ned til stranden, over til Hs tomt og tilbake igjen. Målet mitt er å løpe den runden i løpet av sommeren."
Jeg synes hun gikk mye bedre enn hun gjorde bare for noen uker siden. Riktignok var det vanskelig for henne å gå i nedoverbakke; særlig når det ble kupert måtte hun ta det med ro, og hun holdt på å falle flere ganger.
Det siste stykket løp hun med S i hånden. Vi brukte tilsammen to timer (inkl. en hvil midt i) på en runde jeg vanligvis løper på 20 minutter.
"Det blir mye trening for meg i sommer. Jeg føler at sommeren nesten er her. Vi har mye å glede oss til. Jeg trenger deg for å trene," sa hun da vi var tilbake fra turen.
"Jeg gleder meg," sa jeg. "Det skal bli fint å være her hele sommeren. Trene deg hver dag. Lage god mat. Klippe plenen."

I går fant jeg en gammel artikkel jeg hadde revet ut som handlet om å kvitte seg med opsjoner. Artikkelen fortalte om en kinesisk hærfører som hadde brent båtene til sine soldater for at de skulle sloss istedet for å flykte. Den nevnte også at vi alle klamrer oss til opsjoner fordi det forbindes med tap å kvitte oss med opsjonene -- selv om de kun utgjør en kostnad.
"Det å bli syk er jo på en måte å miste noen opsjoner," sa A umiddelbart da jeg fortalte henne om artikkelen. "Kanskje er det det som er så smertefullt også; å vite at det er visse ting man kanskje aldri får gjort igjen."