Om tre kvarter treffer jeg A på hotellet, i hotellets sal. "Jeg sitter rett frem, i nyskaddegruppa," skrev hun i en sms i går kveld, "gleder meg til å se deg," avsluttet hun, og jeg gleder meg til å se henne også, etter å ikke ha sett henne siden søndag da jeg fulgte henne på bussen.
Om en uke er det ti måneder siden slaget. Har det gått fort? Har det gått sakte? Egentlig er det kanskje ikke et spørsmål man kan stille til medgått tid. Medgått tid føles alltid som en evighet og et øyeblikk på en og samme tid.
I går kveld skrev jeg dagbok før jeg la meg, en luksus jeg har vært foruten i det siste fordi det har vært for mye å gjøre. Da skrev jeg at jeg kjenner på sorgen over tapet av det livet vi hadde før slaget samtidig som jeg kjenner på lykken over å leve, lykken over å se A bli bedre, over å se jentene som utvikler seg, og over at det går så bra på jobben. Jeg går og kjenner på dette når jeg har tid til overs, og jeg kjenner også på hva denne prøvelsen har gjort med oss.
Jeg har blitt bedre til å lage mat, jeg har fått øynene opp for omsorgsrollen som en for meg undervurdert rolle. Jeg har fått demonstrert hvor mye mer man kan ha tid til hvis man må, og hvordan det faktisk er fullt mulig å ha det helt bra selv om ting ikke var -- og kanskje aldri blir -- slik de var. Jeg merker at det har gjort noe med meg, men jeg er enda ikke helt sikker på hva det er. Jeg merker det hos jentene også. Det har gjort noe med dem, men det er kanskje for tidlig å si hva som har skjedd, hvordan vi har forandret oss. Men som i en film, er dette en historie som fører til en eller annen personlig transformasjon, og det er om ikke en smertefri så ihvertfall interessant prosess å fæ være en del av.
Men det er vanskelig å slippe taket i det bildet vi har inne i hodet av livet slik det var. Det er vanskelig å erkjenne at ting kanskje ikke blir slik igjen.
Sånn sett har vi kanskje vært heldige? Jeg kommer stadig tilbake til det. At A kunne ha dødd der og da, på gulvet på kjøkkenet til Cl og Cy i fjor sommer da et kjapt besøk hos gode venner plutselig ble til et seks ukers krashkurs i amerikansk helsevesen og mange andre ting. Da skjønte jeg ikke hvor nær vi var. Heldigvis at jeg ikke forstod! At jeg ikke forstod at hun kunne ha fått et mye værre slag som fratok henne alle vesentlige funksjoner. At hun kunne ha mistet språket, mobiliteten, sine kognitive evner.
Selv om A fremdeles er vesentlig svekket i forhold til hva hun var før slaget, har hun blitt mye bedre. Hennes synshemming reduserer til en viss grad hennes evne til å oppfatte alt som skjer rund seg, men samtidig er det ingenting i veien med hennes evne til å prosessere tanker.
Dette, kombinert med at hun blir fort sliten og ikke alltid orker å engasjere seg, gjør at jeg oppfatter henne som litt flatere enn før, litt mindre tilstede, litt sløvere.
Men essensen er vel at hun hele tiden utvikler seg. En artikkel i Dagbladet i forgårs (som noen kanskje kan finne og legge inn en lenke til her) kunne fortelle om slagpasienter som opplevde fremgang i mange år etter slaget takket være iherdig daglig trening.
Vel, nå må jeg opp og få på meg fillene.
En takk til N som stilte opp og tok vår del av dugnadsjobben med å vaske klasserommet til H. "Jeg har lest bloggen hele vinteren, så du får se på vaskingen som en slags takk for at jeg har fått delta," svarte hun på mail fra meg etterpå. Uansett, jeg er veldig takknemlig for at vårt nettverk stiller opp og støtter oss. Det gjør jobben lettere.
Nå må jeg stå opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.