Ridderrennet: lørdag kveld

Vi er nå begge godt installert på annekset til S og A.  Ikke nok med at de har lånt oss stedet helt gratis.  Da vi kom tilbake hit i kveld, hadde de satt inn en flaske med veldig god vin som nå er fortært.  Snakk om omtanke. 

Jeg traff A ved nyskaddebordet i spisesalen i dag morges.  Hun satt sammen med sin romkamerat I, en flott kvinne på As alder som har gradvis har mistet nesten alt synet pga RP (en arvelig sykdom hvor netthinnen gradvis løsner).  De to andre kvinnene ved bordet var også RP-damer og på enden av bordet satt det to menn i hver sin rullestol.  

Rundt matfatene var det hektisk aktivitet.  

"Du kan jo tenke deg hvordan det går når en hel skokk med funksjonshemmede uten syn og førlighet skal forsøke å forsyne seg," sa A med et skeivt flir.  "Det blir jo endel søl."

Etter frokost ble vi sittende å drikke kaffe og prate.  Gradvis tømte den store salen seg for folk.  

"Jeg tror nok det var endel nachschiel her i natt," sa A.  "De svaksynte er snåle.  De trives jo ikke så godt i store forsamlinger, og rotter seg sammen.  Du ser dem i gangene fordi de går på rekke -- den fremste leder vei, og de andre holder en hånd på skulderen til den foran.  Det er nesten som et lite tog."

"Baren er jo også krise," sa I.  "Det er jo en brun bar, hele hotellet er brunt, og baren er dunkelt belyst.  Det funker dårlig når man er svaksynt.  Da ser man absolutt ingenting.  Og det er jo ikke så gøy hvis man vil prate.  Dessuten er jo musikken så høy at det ikke var mulig å holde en samtale gående."

Vi snakket også om ulike svaksynttriks.  

"Det har blitt mye bedre for meg etter at jeg fikk hvit stokk," sa I. 

"Hvit stokk er jo fantastisk på flyplasser," sa jeg.  "Da vi var i Spania i høst, trakk min datter S ut stokken, la hodet bakover enda litt mer enn hun ellers ville ha gjort og seilte foran alle de fremmøtte.  Det var stort.  Noen fordeler må man ha."

"Jeg må innrømme jeg gjør det samme i blant," sa en av de andre damene.  "Jeg bruker synshemmingen for alt den er verd". 

"Da ser de nok surt på deg," sa I spøkefullt.

"Men det hjelper jo lite å sende sure blikk til en svaksynt," sa jeg.  "Det er jo som å himle med øynene.  Det går i hvert fall vår datter hus forbi."

Etter frokosten ble jeg med A opp på rommet hun delte med I.  Jeg merket at jeg var sliten og småduppet i en stol mens de snakket sammen og A pakket sakene sine. 

"Kofferten min ser ut som et takras," sa I. 

"Jeg har lært noe nytt denne uken," sa A.  "Jeg har for første gang sett at jeg kanskje forblir i den gruppen jeg er i her nå.  Kanskje ting ikke blir som før.  Jeg snakket med M, og hun pekte på de andre da vi ble introdusert i spisesalen forleden.  ´F har sittet atten år i rullestol, og E har sittet seks år i rullestol."

"Plutselig forstår du at du faktisk er handicappet.  Det er en veldig rar følelse," sier I. 

"Så kommer man inn i spisesalen, og så er det bare så sånne folk som du ikke vil være i klubb med.  Men, det er kanskje den lærepengen man må få.  Men jeg synes jeg har fått nok lærepenger," sa A og jeg kunne høre gråten i halsen hennes.  "Men kanskje er det ingen som har tenkt at de skulle ende der de har endt opp."

Etter at hun hadde pakket ferdig, dro vi tilbake til Annekset.  A rullet ut yogamatten og trente.  Jeg sjekket mail. Ved tre tiden møtte vi T og E, As gamle kolleger i XX.  Vi snakket med dem etpar timer og drakk kaffe.  De hadde begge lest bloggen, og det dreide seg mye om slaget.

"Jeg føler at jeg er en annen mor enn jeg var," sa A.  "Jeg er kanskje ikke så streng.  Bryr meg ikke om så mange ting.  Ser ikke så mange ting. "

"S mente at du ikke er streng nok," sa jeg.  "´Mødre skal være strenge,´  sa hun forleden."

"Jeg tror de begge har lært noe vesentlig av det som har skjedd.  De har nok også fått seg en støkk.  Det er ikke opplagt at allting blir som man hadde trodd," sa jeg. "S spurte meg forleden, ´pappa, hva er det værste du har opplevet?´ ´Det er kanskje at farmor S døde da jeg var ung,´sa jeg.  ´Eller at mamma fikk slag.  Hva er det værste du har opplevet?´ ´At mamma fikk slag.  Helt opplagt,´ sa hun, uten å nøle.  As slag har gått sterkt innpå henne.  Da vi snakket sammen for en uke siden, spurte hun meg hva jeg ville ønsket meg hvis jeg fikk tre ønsker.  Da jeg hadde jeg svart, spurte jeg henne.  ´Jeg ville ha ønsket meg at mamma ble frisk og at farmor S ikke hadde død,´sa hun.  ´Det var bare to ønsker,´sa jeg.  ´Ville du ikke også ønsket deg at du fikk synet tilbake?´ ´Nei, jeg synes jeg har det bra jeg,´sa hun.  ´Jeg synes ikke det gjør så mye at jeg ser så dårlig.´"

Senere i samtalen snakket A om at det også er muligheter i slaget.  "Barna mine har blitt mer selvstendige, jeg har forstått at det er ingenting som er opplagt, jeg har noen som bretter tøyet for oss hver uke og mannen min har blitt bedre til å lage mat."

"Jeg har også kjent på at det er muligheter i det vi opplever.  Kjent på at det man lærer i en slik krise, det som går opp for en, er at det er mange ting i livet som ikke blir slik vi trodde.  Jeg merker at jeg har færre planer, tar ting litt mer som de kommer, har fått et mer pragmatisk forhold til en del ting som jeg før trodde var viktig.  Kanskje får vi ikke den seilebåten, nei vel, men livet blir ok alikevel.  Kanskje får vi ikke kjøpt oss en hytte.  Kanskje får vi ikke tatt et opphold til i utlandet.  Kanskje er det helt andre reiser vi er nødt til å foreta oss, reiser som foregår i vårt indre.  Livet nå er mer som en samtale; jo mer åpen du er for det som skjer, jo mindre du planlegger på forhånd, jo mindre bremser du.  Jeg har jo opplevet det i samtaler, på reiser, i møter med andre mennesker; når man ikke har noen spesielle forventninger, når man ikke forsøker å hele tiden styre situasjonen, det hender det at magiske ting skjer.  Ting man aldri kunne ha planlagt på forhånd.  Kanskjer er det ok å gi slipp på noen av disse drømmene. Jeg har en familie og det er den jeg er en del av nå, og der har jeg tenkt å være, det er denne familien jeg skal reise sammen med, og da må jeg ta ting slik som de kommer.  Jeg føler faktisk en styrke i det, jeg føler meg sterk, jeg føler at jeg i den grad jeg klarer å være åpen også er mye sterkere i forhold til ting som kan oppstå, ting som skjer underveis.  Jeg føler meg mer tilstede enn jeg har vært før."

"Det har vært rart å være her," sa A.  "Jeg blir liksom konfrontert med at det kanskje ikke er siste gang jeg er her.  At jeg kanskje må innse at jeg er en del – som alle de andre – av en klubb jeg ikke egentlig vil være medlem av.  Når jeg går inn i spisesalen, tenker jeg jo at ´jeg er ikke som disse´menneskene, men alle tror vi at vi er så spesielle, og egentlig så er vi jo rørende like i vår situasjon.  Ulike skjebner og felles skjebner på en måte."

Mens jeg hørte på A, tenkte jeg på de andre her på Ridderrennet.  På den unge mannen jeg så fumle med nøklene utenfor en hotelldør, sittende i en rullestol.  Det livet han har, hans liv, hans eneste liv, et liv like mye verd som mitt, et liv like viktig for ham som mitt liv er viktig for meg.  De lukkede øynene jeg så på en vakker blind kvinne i spisesalen, hodet bakover, øynene gjenlukkede, holdende på en kaffekopp, det kritthvite håret vakkert satt opp i en topp, smilende – hennes liv, hennes forventning til dagen, med eller uten syn, fikk meg til å tenke på alle disse livene som leves over alt, på alle de forventningsfulle, alle like undrende til dette fantastiske vi har fått – våre kropper, våre liv, våre tanker som svever i oss, rundt oss i det øyeblikket før våre liv er borte."

Ved fem tiden traff vi As ledsager, H.  Hun og to venninner fra Idretthøgskolen ble med oss på pizza.  Vi inviterte, og sammen med dem spiste vi en bedre middag.  Etter middag handlet jeg noe mat og vi dro hjem til Annexet hvor vi fant rødvinen, sendte varme tanker til S og A, lastet ned en film fra iTunes fra bredbåndet og satt i sengen og så på Nicolas Cage og drakk vin. 

Ved ti tiden stopp jeg filment og leste en sms til A fra I, As romkamerat.  "Ja, det ble veldig tomt uten deg.  Rommet virket plutselig veldig stort.  Jeg starter sent i morgen, så jeg blir vel sistemann i mål;-).  Satt lenge ved bordet i spisesalen i kveld, flyttet meg rundt etter hvert som folk gikk fra.  Har akkurat kommet fra Talentaften.  Så som så, rommet er ikke egent for musikk.  Håper dere har hatt en hyggelig kveld.  Misunner deg, savner mannen min fært.  I"

"Jeg føler nesten at jeg burde latt I ha deg i fred," sa jeg og tenkte på I alene på rommet før jeg kjørte filmen igjen. 

"Jeg håper det ikke blir for hardt i morgen," sa A da filmen var ferdig -- før jeg dryppet henne i øynene.  Det siste hun sa før hun sovnet, var "jeg har gledet meg til at du skulle dryppe meg i øynene hele uken.   Det sier ikke lite om hvordan jeg har det at det er slike ting jeg tenker på."

I morgen heier jeg på A.  Det gleder jeg meg til.