Tirsdag: Jul på CC West

Tanken var å gå hit for å handle julegaver til jentene og A, men når jeg nå er her føler jeg at vi har alt, at det er for sent å handle nå, det bare raser inn med gode unnskyldninger for å ta seg en kaffe, for å tylle i seg en bolle fremfor å stå i endeløse køer for å kjøpe noe vi ikke trenger. Og kanskje er det skiføre?
Jeg forteller meg selv at vi istedet får vi ta en litten shoppingspree etter jul. Det får bli penger under juletreet i år. Jeg føler meg relativt fantasiløs her jeg sitter å ser folk i alle aldre stresse forbi med armene fulle av presanger, trillende på stappfulle handlevogner og slitne unger.

Snakket såvidt med A før jeg la meg igår. Da var hun fornøyd med å ha kommet på andreplass i quiz. Jeg forsøkte å ringe henne tidligere på kvelden, men da hadde hun ikke tid til å snakke. "Kan ikke snakke med deg nå. Vet du forresten hva den største gnageren er? Laget vårt vinner skjønner du. Du vet ikke hvilket år Bergen fikk bystatus?" Typisk A å engasjere seg sosialt der hun er. Forelden kunne hun ikke snakke fordi hun var på karaoke og sang duett med en topptrent dverg i rullestol.

Da vi våknet søndag fortalte hun meg om en ny venninne på Catosenteret. "Mannen samler på Caddilaccer," fortalte hun begeistret. "Han liker ikke dyr, men reddet alikevel huskaninen til kona fra å bli tatt av en katte. Etter det ville kaninen ikke gå ut medmindre han gikk først. Den fulgte etter ham over alt. De vokste et bånd mellom ham og kaninen. Da den endelig -- etter å ha gnaget over strømkabler og lagt igjen visittkort over huset i mange år -- døde, fant han fram sin fineste skoeske -- med Caddilac logo i gull -- og begravet kaninen i skoboksen mens hans salte svenske tårer dryppet ned på gresset i haven."

Etter frokost, mens vi gikk tur i skogen, lagde jeg en videohilsen til våre venner i USA. Igår kveld, alene i huset, så jeg igjennom videoen før jeg la meg. Filmen startet med solen som skinner gjennom trærene, snøen og løypa fra der vi bor. Deretter panner kamera til As skeive ansikt. "Hi there," sier A på engelsk. "En liten hilsen fra oss. Vi har det bra." Mens hun snakker ser jeg på det høyre øye som er nesten uten bevegelse. Øyelokket henger ned, musklaturen har svunnet hen, det er et lite søkk i tinningen, ansiktsmusklaturen henger ganske slapt ned på høyre side, og når hun smiler til kamera, er det den venstre siden av ansiktet som smiler. Høyre side er utrykksløs, som en slags deadpan komiker som driver gjøn med meg, ikke en rynke, ingenting beveger seg. Jeg holder over den lamme delen av ansiktet med hånden, kjenner den kalde dataskjermen mot håndflaten, og forsøker å tenke på hvordan hun var for et halvt år siden, og ser at også det venstre øyet -- det "friske" øyet -- ser litt flakkende ut. "Her kan dere se løypa jeg håper å gå på ski i løpet av vinteren," sier hun og peker med en sort vott utenfor billedrammen. Stemmen er fast, men jeg hører at lammelsen påvirker hennes diksjon. "Planen er å fortsette på bokprosjektet, og vi håper vi kan ta båten til USA i løpet av året, eh, i 2010. Jeg er enormt takknemlig for all hjelpen og støtten jeg har fått i de seks måneden siden jeg fikk slag. Alle har virkelig vært fantastiske. C og jentene har vært fantastiske Nå gleder jeg meg voldsomt til å komme hjem og til å være sammen med de jeg er glad i. Nå gjelder det å trene masse og å finne tilbake til hverdagen."

Etter at jeg hadde sett ferdig videoen merket jeg tristheten, men skjøv den vekk. Jeg hadde ikke tid akkurat da til å kjenne på alle disse følelsene, og da jeg våknet i morges, tenkte jeg at jeg skyver ting foran meg, at rådet jeg fikk av en sosionom for mange år siden -- da H ble født -- var at vi burde ta "en dag av gangen." Den gangen syntes jeg det var et latterlig råd, men nå merker jeg at tre kriser senere er det nettopp denne strategien som funker best. En dag av gangen, ikke ta sorgene på forskudd, ikke tenke på alle tingene som kan skje, men heller fokusere på hva jeg kan gjøre med det som har skjedd, og hvordan jeg er mest mulig proaktiv i forhold til det som jeg vet kommer.

I ettertid er det mange som har gjenomlevet en krise som føler at krisen har beriket livet deres, gitt dem noe de ikke hadde før krisen inntraff. Slik følte jeg det etter at H på mirakuløs måte overlevet sin egen fødsel og månedene på sykehuset. Jeg følte det også litt slik etter at S ble født og måtte igjennom en nesten like streng fødsel. Men nå føler jeg det ikke slik. Jeg føler at vi fikk 80% av all kriselæringen i første runde, 15% i andre runde, og at det kun ligger 5% læring om livet nå i tredje runde med grisebank. Vårt samliv de siste 14 årene har vært preget av at starten handlet så mye om eksistensielle problemstillinger, om å overleve. Hver eneste kveld har vi sagt til hverandre, "tenk så heldige vi er." Og den følelsen har jeg fremdeles, men denne siste runden har ikke føltes som en nødvendig påminnelse om at livet er ferskvare. Det visste vi allerede. "Jeg er allerede igang med å booke reiser i vinter, påske og høstferie," sa jeg til A igår. "Ja vi vet jo at det ikke er noe å vente med," sa hun.