Juleaften -- ...det er det det gjør

Dagene går fort. I går -- nøyaktig seks måneder etter at A fikk slag -- var hennes siste dag på Cato senteret. Hun har vært hjemme fire uker på den tiden. Resten av tiden har hun tilbrakt på Morristown Memorial, Atlantic Rehab, Ullevål Sykehus, Sunnaas og Cato.

Jeg hentet henne igår ved to tiden etter å ha fått rasket med meg alt som stod på listen: lakksko til S, tøfler, lang kjole, trøyer, til A, en leatherman til H og noen klær til meg selv. Huset var shinet, jeg hadde bakt en bråte med ostekjeks tirsdag kveld, og lasterommet på bilen var fullt av presanger. På veien ut kjørte jeg innom Pascal og impulskjøpte sjokolade, og deretter til Son.

Da jeg kom frem satt A i resepsjonen og strikket. Stadig kom det folk bort til henne og ga henne en klem, ønsket henne farvel. Tingene lå stablet på en tralle, og mens hun humpet ut med en hånd i min, fikk jeg lempet alt inn i den allerede overfylte bilen. Vi tok med oss en annen pasient som skulle ta toget hjem, kjørte henne til stasjonen mens de lovte hverandre å holde kontakt.

Deretter innom et galleri i Son for å se etter flere presanger. Etter å ha tasset rundt i noen minutter var vi enige om at slaget også har tatt rotta på shoppinggenene til A. "Jeg er bare ikke interessert i nips," sa hun da vi gikk med uforrettet sak.

På gården var det stor glede over å se oss. Jeg kjørte bort til hytta med en ny ovn, og dro deretter tilbake til middag.

Idag våknet vi til et fantastisk snevær, og etter frokost gikk A og jeg med bikkjene bort til hytta vår som ligger en kilometer unna. En snill nabo hadde brøytet, og vi klarte å gå helt ned. Fant mus og en jorddrotte i fellene, sjekket at varmen var passe, lagde en espresso med en skvett melk fra det vintermøblerte kjøleskapet, og dro deretter tilbake hit.

Som nevnt tidligere, jeg har i år rett og slett ikke orket alt arbeidet med julekort og presanger. Noen fordeler skal en slagrammet kone kunne bringe med seg.

Spøk tilside - A er bedre, men hun i forhold til bevegelighet er hun mer som en 80-åring enn en 43-åring (hun fyller år den 8.1 -- skriv d i boken!). Hun er mindre gråtelabil, ser mere normal ut i ansiktet, men høyre øye plager henne fremdeles, og hun klarer ikke å se klart på det. Klarer heller ikke å fokusere godt nok til at hun f.eks. har dybdesyn. Resultatet er at hun f.eks. sliter med å treffe når hun skal helle noe i et glass.
Balansen er fremdeles ikke helt på plass, og hun sjangler fremdeles men ikke hele tiden. Når hun blir sliten -- og det hun støtt -- går det utover balansen, og da klager hun over svimmelhet.

Men: nå kaller juleforberedelsene. A kjefter på jentene som ikke har pyntet treet, og også jeg får gjennomgå for at jeg er slapp. Skal lage krem til parmesankaker og bekymre meg over de enkle ting i livet og irritere meg over alle de bagatellene jeg har savnet når det stormer som værst.

Men -- god jul! Mer senere.