Søndag kveld

S ligger i sengen ved siden av meg, klokken er litt over halv ti, og vi forsøker å få en god start på en travel uke. A er tilbake på Cato etter en tung helg, og hun gråt da vi tok for farvel med henne i kveld. Å få slag er noe dritt. For hele familien.
Å si at vårt ekteskap trues ville være en overdrivelse, men å erkjenne at vi befinner oss i farlig farvann er ikke å ta for hardt i. Det er nå snart seks måneder siden A fikk slaget, og med unntak av fire uker hjemme, har hun vært på institusjon hele denne tiden og skal være det i en og en halv uke til frem til lille juleaften. I denne perioden har vi nesten ikke fått tid sammen alene, og resultatet er at spesielt A føler seg alene og uten funksjon i våre liv. Det er forståelig men samtidig frustrerende -- for alle. Denne helgen har det vært ekstra tøft fordi jeg har måttet jobbe både lørdag og store deler av søndag for å få unna alt som skal gjøres ferdig før jul.

Vi hentet A fredag ettermiddag. Vi dro såsnart S var ferdig med juleforestillingen på skolen. Vi var ute av byen før tre, og ankom Cato Senteret ved 16-tiden. Der hentet vi A som var glad for å se oss, men også sliten etter en treningsdag som hadde startet med vanngym kl. 0800. Vi kjørte inn til byen, stoppet å kjøpte noen presanger, hentet deretter sushi, og dro hjem til en skrubbsulten tenåring. Etter sushi, og en flaske vin som jeg drakk nesten helt alene, gikk vi ned i kjelleren for å se filmen Mathilda som vi leiet på Apple TV. Idet vi skulle gå ned, rev A med seg glass som knuste på kjøkkengulvet. "Det gjør ingenting. Stå stille," sa jeg mens jeg støvsuget og tørket opp. La merke til at hun gråt. "Jeg er helt ubrukelig. Jeg er bare til bryderi," sa hun, og jeg holdt rundt henne. "Du er syk. Det er unntakstillstand. Du ser bare på ett øye. Du har nedsatt førlighet. Det går fint. Men du er en klossmajor." Vi lo. Dro ned i kjelleren, og spiste is m varm sjokoladesaus.

Etter filmen gikk jentene -- A, S og H, opp i vår seng med te, og sovnet i vår seng mens jeg betalte regninger og fikk unna ubesvarte mailer før jeg ryddet huset, tørket te på soverommet, lagde en rundstykkedeig og tenkte at jeg befant meg i et slags helvete hvor man hver dag starter med å rydde og hver dag avslutter med å rydde -- en slags kamp mot forfallet og samtidig en kamp for å få en følelse av mestring i det som føles som et truende kaos.

Falt I seng ved ett tiden etter å ha flyttet jentene over i sine egene senger. Leste Stieg Larsson i ca. to minutter før setningene mistet sin mening og bevisstheten ble sugd ned i et sort hull.
Jentene er glade over å se A, men det er tydelig at de også er sinte på henne fordi hun ikke lenger klarer å være den supermoren hun var før. H trosser henne åpenlyst, setter demonstrativt på seg iPodpluggene og zoomer ut. Blir rasende hvis man kommenterer noe hun har gjort eller ikke gjort, går fra bordet og tilbake til sitt eget rom såsnart hun har spist en liten flik. Smeller i dører og i neste øyeblikk, åpenbart opptatt av å ta seg av A. Det er ikke lett å være tenåring, og ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre som tenåringsfar heller.

Lørdag morgen var jeg oppe litt over åtte og satte meg til å jobbe. Serverte frokost ved 11-tiden: nybakte rundstykker, omelett, latte, juice. Deretter gikk vi en tur alle fire i skogen. Gangen til A var tydelig bedre enn for en uke siden selv om hun selv klaget over at hun følte seg mindre stø nå. Å se sin egen fremgang er som å se gress gro.

Til en forandring fikk vi med oss H på tur. Da vi var halvveis ville hun gå hjem. Da A ba henne om å leie henne litt (jeg hadde leiet A inntil da), lyste hun opp, og leiet A resten av veien; det er tydelig at hun ønsker å hjelpe A men ikke alltid vet hvordan. På hjemveien snakket jeg med S om luksus, kostskoler, mont blanc penner, forskjellen på gode og dårlige aviser og viktigheten av å vite hva slags type grupperinger man snakker om og være seg bevisst rekkefølgen. Vi snakket om det hvite sukkerets giftighet. "Så hvis jeg sier ´sukker er avhengighetsskapende og negativt for livet ditt,´ så har jeg på en måte oppsummert hva det handler om," sa hun. "Ja, og da kan du nevne de to kategoriene som underbygger dette," sa jeg pedagogisk. Det gir deg dårligere livskvalitet og du øker sjansen for dødlige sykdommer." "En rangering av årsaker," sa hun. "Ja, og da har du åpnet opp for nye tanker. Hva slags type sykdommer? Hva slags type livskvalitet?" sa jeg. "Kreft. Hjerte/kar. Slag," smalt det fra S. "Og fedme, diabetes, dårlig kondis. Avhengighet."

Etter turen fortsatte jeg å jobbe, og først ved fire tiden ble jeg avbrutt av A som holdt på å lage tomatsuppe. Det er vanskelig for henne å lage mat fordi hun uten dybdesyn ikke klarer å helle ting riktig, og det sitter langt inne for meg å la henne holde på. Da jeg kom ned på kjøkkenet var hun tydelig frustrert over sin manglende evne til å lage mat. "Selv ikke tomatsuppe får jeg til," sa hun mens jeg overtok.

Ved syvtiden lagde jeg middag -- grillet salmalaks med kamsjell og grillede reker, squash, paprika, rødløk og ris. Vi var i seng ved halvtolv tiden, utslitte uten at jeg helt forstod hvorfor.
Idag var jeg oppe syv. Fikk jobbet frem til ni. Da hørte jeg at A var våken, og da jeg kom inn lå hun å hørte på radioen og gråt. "Jeg er bare en skygge av meg selv. Det går ikke fremover. Du bare jobber og jobber. Hvorfor hørte du ikke på meg da jeg sa at det var bedre om vi ikke var her? Det er ikke plass til meg. Jeg har ingen rolle her." Jeg satt på sengekanten og kjente at jeg følte meg utslitt. Jeg har ikke hatt tid til å lese en avis på en uke. Har ikke trent på flere uker. Og samtidig vet jeg hele tiden at dette handler ikke om meg. Jeg er på en måte den heldige her. Jeg er ikke den syke, men dette rammer oss alle hele tiden. Jeg så på As skjeve ansikt, på høyre øye som fremdeles var teipet igjen. Tårene som piplet nedover ansiktet hennes. Denne fantastiske kvinnen som jeg giftet meg med, en fontene av trøkk og optimisme, som nå, seks måneder etter slaget, lå i vår seng og gråt.

"Jeg synes du er like vakker nå som første gang jeg traff deg," sa jeg og kjente en fantastisk varme i kroppen. Denne kommentaren fikk henne til å gråte enda mer. "Jeg synes du er fantastisk. Og jeg synes det er vakkert å se deg være så svak også. Du har alltid vist meg den sterke siden din, men du er også vakker når du er svak. Jeg elsker deg uansett," sa jeg og holdt rundt henne mens vi gråt begge to. "Jeg forstår at du synes jeg jobber mye, men akkurat nå må jeg det fordi jeg vet ikke hvor lenge oppdragene hagler. Jeg vil ha deg frisk og jeg vil betale ned boliglånet. Jeg er opptatt av å passe på deg, på jentene og på meg selv. Akkurat nå er det en innspurt før jul, og deretter får vi ta det med ro når du kommer tilbake igjen. Det er ikke lett når vi ikke får snakket sammen. Ikke glem at vi lever fremdeles i en ekstrem unntakstillstand som de færreste får oppleve."

Etter at hun hadde tørket tårene, spurte hun, "Hvorfor måtte du ha med deg jentene da du hentet meg på fredag? Vi får jo ikke snakket sammen i det hele tatt. Jeg har ikke snakket med deg hele helgen. Du bare jobber hele tiden. I går så vi deg ikke i det hele tatt.  Jeg forstår at du må jobbe, men hvorfor kunne du ikke bare vært her alene?"

"Jeg tok med S fordi jeg ikke hadde hjerte til å la henne være igjen og fordi hun gledet seg til å se deg," sa jeg. "Og jeg må jobbe denne helgen her. Dessuten er det ikke sant at jeg har vært helt fraværende." Mens jeg sa det, tenkte jeg at hun kanskje hadde rett men at det ikke spilte noen rolle. At jeg ikke kan la være å gjøre en god jobb. Jeg tenkte på julepresangene jeg ikke orker å handle inn i år. Julekortene jeg ikke orker å skrive. Alle de små tingene i huset jeg ikke engang orker å tenke på. Alle tingene som bygger seg opp, alle tingen som henger over meg mens jeg lager lister og løper rundt, leser for barna, lager mat, vasker tøy, betaler regninger, møter kunder, holder kurs, kjører, henter, vasker, støvsuger, trøster, jeg føler meg som Elastika i Pixarfilmen "The Incredibles." Før identifiserte jeg meg med Mr. Incredible, den litt overvektige tidligere superhelten. Nå føler jeg mer som en mannlig utgave og lett overvektig utgave av Elastika, moren som holder i alle og sørger for at alle har det bra.

Vi dro til gården ved 13-tiden idag. Bare det å komme seg ut av huset tok en time. A veksler mellom å være skikkelig syk og samtidig forsøke å fungere som om ingenting har skjedd. Det betyr bla. at hun sliter seg helt ut på å forsøke å rydde samtidig som vi skulle dra. Begynte å ta opp skistøvler for å se hva som passet, pakket julepresanger på kjøkkenbordet, forsøkte å bære skittentøy fra annenetasje ned i kjelleren osv. Ville legge frem sengetøy til skift i morgen.

Vi kom frem til gården i to tiden, og A og jeg rakk en gåtur alene bort til sommerhytta vår hvor vi kunne konstantere at ingen mus hadde gått i fellene våre. Vi satt i stuen og så utover den vakre snøfrie vinterdagen. "Her har vi hatt mange fine stunder," sa jeg. "Ja, og flere skal det bli," sa hun. "Jeg gleder meg til sommeren. Da skal jeg forsøkte å gå den ruten vi pleide å løpe." Hun støk Dixie over snuten. "Herregud, jeg kan jo ingenting. Jeg er helt patetisk."
"Du er ikke patetisk, du er syk," sa jeg.
På veien tilbake gikk vi igjennom skogen. "Nå er det bare litt over en uke igjen," sa hun.
"Så er det jul," sa jeg. "Vi får forsøke å få litt tid sammen også. Vi får forsøke å forklare at vi ikke klarer å bidra så mye til julefeiringen iår."
"Lav list," sa A.
"Nettopp." Vi gikk i stillhet. Hun holdt sin kjølige hånd i min.
"Her må vi klippe," sa A. Jeg så på gresset og de små grantrærene som hadde begynt å poppe opp på stien.
"Jeg skal sette det på listen." Jeg tråkket ned det lite tre og rev det opp med roten. "Det får komme når det kommer."
"Det er ingen hast," sa hun.
"Lav list," sa jeg.
"Nettopp.
Vi snakket om hvem som forstod hva vi holdt på med og hva vi gikk igjennom. Hvem som ikke forstod det. Vi snakket om den delen av min familie som ikke har vært på banen. Og om de som ikke forstår hva som skjer, som ikke forstå hvilken krise dette er, som tror at faren er over, som tror at det bare var "et lite slag". Pytt pytt.

Men kanskje er det greit å minne om at vi er midt i kanskje den tyngste krisen vi har har opplevet, en krise som kommer til å vare lenge og som vi i beste fall kommer til å glemme så fort den er over, men som kan komme til å fullstendig endre livene våre for alltid. Uansett -- akkurat nå lever vi i en unntakstillstand og det betyr at det finnes ting vi rett og slett ikke har overskudd til å ta oss av. Vi klarer ikke å oppfylle alle våre roller i forhold til de rundt oss. Det betyr også at for de rundt oss iblandt kan være lurt å tre ut av sin rolle i forhold til oss -- og spesielt i forhold til A. Hun klarer ikke å være mor, hun klarer ikke å være storesøster eller klok veninne, hun har mer enn nok med å bli seg selv igjen selv om hun forsøker å holde maska så godt hun kan.

Nå er kl. elleve og jeg stenger butikken, kaster meg baklengs inn i drømmeland og gleder meg egentlig til å koble av med en intens arbeidsuke. God natt.