Fredag, endelig fredag

Kortversjonen: A er på Catosenteret til lille juleaften. Vi krangler med forsikringsselskapet. I ettermiddag henter vi A på Catosenteret i Son. Vi er hjemme i helgen, men jeg må jobbe for å forberede oppdrag i neste uke. A sliter fremdeles med syn, balanse, nummenhet i venstre side, lammelse og opphovning i ansiktet, klager over svekket hørsel og blir fort sliten. Hun trener hver dag hele tiden, og skal være på Cato senteret frem til lille juleaften. Da er hun inntil videre med fulltids rehabilitering. Etter julen (som skal feires hos henns foreldre på gården), starter vi nyåret med å ha henne hjemme på ubestemt tid. Det gleder vi oss til.

Vi er fremdeles ikke enige med forsikringsselskapet. Da min bestemor døde i sommer mens vi ufrivillig var i USA, ble vi fortalt at vi ikke kunne komme hjem i tide fordi de på så kort tid ikke kunne skaffe en dansk pleier til å eskortere oss på hjemveien, noe vi ble fortalt var et krav fra flyselskapet.  Dette viste seg å være feil.  

Etter å ha skaffet tilveie en amerikansk pleier, noe de ikke ville godta, så vi tilslutt ingen annen utvei enn å hyre en advokat. Advokaten konstanterte raskt at forsikringsselskapets "krav" var rent vås, og resultatet ble at vi selv kjøpte flybillett (som de senere refunderte) og rakk begravelsen med et skrik (bokstavelig talt).

Nå nekter selskapet å betale for de åpenbare nødvendige merkostnadene vi måtte ta på oss for å rekke min bestemors begravelse. De sitter selv med et kobbel med advokater men mener altså at vi burde kunne ha kommet oss hjem uten juridisk hjelp. Når jeg påpeker dette, blir jeg møtt med at de har gjort en "grundig gjennomgang" og ikke har mer å tilføre.Jeg oppfatter dette som ren "stonewalling."

Etter epost taushet i flere uker med vennlige purringer fra meg -- jeg ønsker å forstå deres ressonement -- har en jurist sagt seg villige til å snakke med meg om dette på mandag. Da får jeg forsøke å forstå hvordan de resonnerer og så bestemme meg for om jeg eventuelt kliner til med tyngre skyts.
Vi sitter nemlig på lite flatterende opptak av telefonsamtaler med forsikringsselskapet, og selvfølgelig de første epostene hvor de foreslo å betale oss en brøkdel av de faktiske utgiftene vi hadde i sommer (de syntes bl.a. at 100 kr. i døgnet burde holde til overnatting -- statens satser er på ca. kr. 2.000/døgn -- og mente at mat var noe vi måtte ha uansett så det fikk vi betale selv). Det var først etter flere møter med dem og eskalering i selskapet at beløpene de ville erstatte gikk opp.

Kanskje vil det være interessant for flere å vite hvordan forsikringsbransjen farer frem overfor egne kriserammede kunder når de tror seg usett. Våre samtaleopptak og epostutvekslinger taler for seg selv, og selv om alle vi møter er hyggelige og pliktoppfyllende, kan man undre seg på om dette er en bransje som systematisk tyner sine egen kunder maksimalt i en krise i håp om at de færreste orker ta til motmæle. Hvem orker å diskutere om noe så uvesentlig som penger når når hele ditt livet står i fare for å gå i dørken, når den du elsker ligger rett ut på en intensivavdeling og barna rister deg i armen og lurer på hvor mamma er? Kan man da forvente at man skal ha overskudd til å krangle med en uempatiske saksbehandlere og et kobbel med rutinerte ansiktsløse advokater?

Riktignok er alle jeg har snakket med i forsikringsselskapet er vennlige og sympatiske mennesker som gjør så godt de kan. Men det er litt som med lemmen: Selv om man sjelden kan si noe stygt om det enkelte lemmen,  har gruppen fått et rykte for stupiditet.   Mine observasjoner er i ferd med å få meg til å tro at det er systemet som suger, ikke de som jobber der.

Uansett -- neste gang jeg skal kjøpe reiseforsikring er det noen ting jeg skal sjekke ekstra godt før jeg velger selskap.
 
Så til det mer daglige:
Jentene er avsted til skole, omelettrestene er kastet i søplekassen, kjøkkenet er ryddet, og mens mørket utenfor sakte presses vekk av dagslyset, sniker en ny arbeidsdag seg innpå en.
Det blir en kort dag idag. Jeg henter jentene på skolen, og deretter drar vi sammen til Son for å hente A. Hun gleder seg til å være på perm fra Cato. "Jeg er så lei av å ha slag. Det er virkelig en forferdelig sykdom," sa hun igår kveld. Jeg merker at hun nå er mer istand til å snakke om andre ting enn sin egen sykdom, men slaget preger henne fremdeles på den måten at alt relateres til det, hvilket er naturlig.
I går diskuterte vi hvor vi skulle være i helgen.
"Jeg er nødt til å jobbe endel," sa jeg.
"Da er det bedre at vi ikke er hjemme," sa A.
"Jeg skal ikke jobbe hele dagen," sa jeg. "Men jeg vet at du gjerne vil være hjemme. Vi kan gjøre en avtale om hvor mye jeg jobber og avtale når det passer best for deg at jeg ikke jobber."
"Jeg kjenner deg. Du klarer ikke å la være. Når du først setter igang så ser vi ikke mer til deg."
"Det er annerledes nå. Du er syk. Jeg må være mer disiplinert."
"Jeg kjenner deg. Jeg hører hva du sier. Men du kommer til å jobbe hele tiden."
Vi ble tilslutt enige om at vi er hjemme i helgen. At jeg jobber fra hjemmekontoret. At vi går en tur sammen. At jeg lager mat. Handler, gjør alle de tingene som må gjøres. Og at jeg må jobbe for å gjøre ferdig tilbud til nye jobber på nyåret, og for å forberede et større arbeide i uken som kommer.
Snart går det mot lysere tider. A blir stadig bedre. Jeg gleder meg til å få henne hjem og til å legge forsikringstvisten bak oss. Gleder meg til at denne unntakstillstanden som vi fremdeles lever i skal gi seg, gleder meg til å gå på ski, gleder meg til å gå turer med Dix, bikkja vår, og gleder meg til jeg kan senke skuldrene, til at vi igjen skal bli et team, at vi skal gjøre ting sammen, at vi skal få tilbake den fantastiske likevekten, den lettheten som vi hele tiden har hatt i vårt forhold. Jeg føler at jeg lever med en mental snømåker; jeg skyver alle vonde tanker foran meg, utsetter alle bekymringer som kan utsettes. Jeg lærte mye om dette da H ble født. Da ble vi forespeilet døvhet, blindhet, lammelse, CP, hjerneskader, all faenskap man kunne tenke seg, og vi skjøv det hele foran oss til det forsvant slik en genser forsvinner når den raknes. Jeg trenger ikke lure på om A blir frisk. Mest sannsynlig gjør hun det, og hvis hun mot formodning ikke skulle bli det, ja da får vi hanskes med det når vi er der. Men først er det jul, så vinter, så vår, så sommer. Og vi kan like godt nyte hver dag som er her, for bedre enn det blir det ikke.