Torsdag ettermiddag -- havnen i Mogán, syd på Grand Canaria

Klokken er kvart over fem, og vi ligger i havnen mens båten fylles med ferskvann og diesel. Solen står allerede lavt på himmelen, og vi har saltvann i håret etter en svømmetur i noen grotter vi kjørte forbi hvor solen sendte grønne stråler på skrå igjennom det azurblå vannet. Rett før det snakket vi med A på telefonen. Kontrastene mellom vår fantastiske ferie og hennes krashlanding etter hjemkomst fra "Cato Senterets trygge favn" kunne ikke være større. Begge jentene snakket med henne, og jeg kunne høre hvordan de trøstet henne. "Så så mamma, det kommer til å bli bra," sa S. "Det er greit å gråte mamma," sa hun med den samme trøstende tonen som jeg kjente igjen fra da hun ble trøstet av sin egen mor. Det er utrolig hvordan barn tar etter sine foreldre.
Men hvordan trøster vi på telefonen fra en seilebåt? Hva kan vi si som kan gjøre As dag bedre? Jeg forsøker å minne henne på at det svinger, og det fungerer i et øyeblikk før hun igjen snakker om synet eller balansen eller alt det hun ikke kan gjøre. Minnes hun på sin egen situasjon brister stemmen, det blir stille på telefonen, og jeg venter, får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke føler meg tristere, men tenker på vår legevenn som sa, "det siste man trenger når man er syk er at andre også gråter."
"Og jeg som er så heldig," sa hun på telefonen til meg idag. "Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så lei meg. Men, det føles deilig å gråte. Kanskje gjør det også noe med ansiktsmusklaturen."
Etterpå tenker jeg at hun sliter seg ut på å forsøke å fungere slik hun gjorde før hun ble syk. Det er ganske naturlig; før hun ble syk betalte hun regninger og svarte på mailer og tekstmeldinger med en hånd. Nå er hver tekstmelding et slit, hver lystige Facebokspost som skal besvares en oppgave som gir henne dårlig samvittighet.
I går fikk hun to blomster fra venner.
Men hva kan jeg gjøre for henne? Hva kan vi gjøre?
"Jeg er glad dere kommer hjem fredag," sa hun idag. "Jeg gleder meg til å ha dere tilbake. Egentlig orker jeg veldig lite. Vil bare trene. Vil bare bli frisk igjen. Vil bare være sammen med dere."
Hverdagene kommer til å bli travle. A har booket trening nesten hver dag. Tre dager i uken med fysioterapi. Yoga etpar dager i uken. Ergoterapi. Logoped. Turer rundt Sognsvann. Trening på elipsemaskinen vi har i kjelleren. Balansetrening på Nintendo Wii. Skiturer såsnart det blir føre til det.
Det står ikke på motivasjonen. Såsnart jeg får henne til å tenke på alt hun skal gjøre, blir hun fast i stemmen. Ting svinger.
Vi er allerede på den siste dagen av vår ferie. I morgen ettermiddag setter vi oss på flyet tilbake til skole, jobb, tidligere morgener og hverdagene som jeg savner så fort og tar for gitt så snart jeg er tilbake.
Andre ting jeg tenker på er vårt behov for trygghet. Vårt behov for å minimere all risiko. For å leve desinfiserte liv -- renset for enhver risiko. Da Jan Garbarek kom hjem fra turne med Keith Jarrett i USA skal Garbareks far etter sigende ha spurt ham, "Ja men Jan, skal du ikke få deg en fast jobb snart?" Da jeg la ut bilde fra fordekket av jentene på båten var det en eneste kommentar lagt igjen av en engstelig sjel -- "hvor er redningsvestene?". "En uke i samvær med venner som har valgt et annet liv, et liv uten sikkerhetsnett, med risiko men også med all den variasjonen et slikt liv byr på, opplevet med As slag som bakteppe, får meg til å tenke at noe av den sikkerheten vi higer etter, at den kanskje er illusorisk? At det egentlig er umulig å frigjøre seg fra den risikoen det innebærer å leve. At vi hegner våre liv inn i alt for små innhegninger av redsel for det ukjente, og at det ukjente også byr på en mulighet til å lære noe nytt, til å vokse som menneske, til å se livet fra et annet ståsted.
Men nå skal jeg lese høyt for S.