Onsdag ettermiddag.

Først: tusen takk til J og M som har sendt A blomster. Mens vi er her på båtferie i Spania opplever A det å komme hjem som en nedtur, et antiklimaks. Etter å ha gledet seg i ukesvis sitter hun nå plutselig hjemme og blir minnet på alt hun ikke kan. Da jeg snakket med henne på telefonen for noen timer siden var hun veldig lei seg. Jeg hadde printet ut et bilde av henne fra i fjor vinter som lå på skrivebordet mitt, og hun kommenterte at det var vanskelig for henne å forstå hvordan hun var før slaget.
"Jeg kan ingenting lenger. Jeg blir kvalm av å lese på skjerm. Alle sender meldinger men jeg klarer ikke å svare på dem. Det tar en evighet å gjøre selv de enkelste ting."
Det er lett å glemme hvilket slag det har vært for A å bli fratatt alle ferdigeter. Det er lett å glemme hvor fort hun blir sliten. Hvor labil hun er, hvor fort hun blir lei seg, og hvor ute av stand hun er til å ta vare på seg selv -- hun som til de grader er vant til å ordne opp både for seg selv og andre. Det er lett å glemme at det er nå jobben begynner for oss. Nå skal vi sakte bygge opp igjen alt det vi hadde -- uten å vite hvor mye vi kan få tilbake. Nå skal vi leve sammen igjen og samtidig leve i en familie hvor hele balansen har blitt forrykket.
Jeg tenkte igjen på dette med at slaget har rammet hele familien i sted. I det jentene inn på stranden for å svømme, sa S, "Ha det fint pappa. Jeg er veldig glad i deg." Hun tenkte seg om. "Akkurat det sa jeg til mamma også før dere dro til Amerika. Man vet jo aldri hva som kan skje. Tenk om du fikk slag mens vi var inne på stranden."
Det er lett å glemme hvilket sjokk dette har vært for jentene. Men de holder kortene tett til brystet. Vil ikke legge sten til byrden, vil være tøffe, men jeg merker at de tenker på dette som har skjedd. Jeg forsøker å ikke sminke på situasjonen. "Idag gråt mamma," kan jeg si, og da nikker de. "Stakkars mamma," sier S.
Ane snakker om hvordan alle er så snille mot henne og hun skjønner ikke riktig hvorfor alle er så snille. NAV er unntaket. De har enda ikke utbetalt et øre til A -- fire og en halv måned etter at hun fikk slag. De svarer ikke på brev. A forsøkte å ringe dem idag. Da fikk hun vite at de ikke har mottatt noen sykemelding for perioden etter 17. august. Det kan nesten høres ut som det brukes som en unnskyldning for at de ikke har utbetalt noen penger i det hele tatt.
"Jeg begynte å gråte på telefonen med dem. Hva venter de seg av en slagpasient," spurte hun da jeg snakket med henne i ettermiddag. Jeg synes også dette er provoserende, har jo skrevet om det tidligere. Hva skal man gjøre? Jeg vet at vi har sendt inn sykemeldinger fra vår lege. Det kan virke som papirer rotes bort. Jeg har skrevet mail til dem, sendt dem brev, men ingenting er besvart.
Vel, nå er det kveld i Spania. Solen er i ferd med å gå ned. Vi skal til å lage middag, og jeg sitter i bar overkropp på dekk å skriver mens A er alene hjemme, sliten og lei seg over alt hun ikke kan gjøre. Jeg gleder meg til å se henne igjen når vi kommer tilbake lørdag.
Her er S, i en vakker rød kjole med blomster på. "Skal vi lese litt pappa?" spør hun.