Fredag - Las Palmas flyplass på vei til OSL

S får et helt spesielt uttrykk når vi karrer til oss fordeler. L kjørte oss til flyplassen hvor vi allerede ved ankomst ble møtt av en laaang kø med norske solbrune reisende som ventet på at innsjekk skulle åpne. S dro raskt frem sin hvite stokk og etter en kort samtale med personalet ble vi geleidet foran hele køen -- S struttende av stolthet over sitt eget handicap. "Man må jo få noen fordeler av synshemmingen også," sa hun forklarende til meg mens vi kom oss lynraskt gjennom sikkerhetskontrollen. "Hadde ikke jeg hatt den stokken hadde vi ikke kommet oss så snart igjennom."

Nå sitter vi og venter på tapas på en restaurant inne på gateområdet. S skriver dagbok med fyllepennen jeg kjøpte til henne i USA -- hun har snart skrevet hele boken full, og H leser "Ved Daggry." De siste to dagene har hun stort sett tilbrakt skrivende på sin iPod -- en ny historie hun vil fortelle, så spennende at hun nesten ikke klarer å stoppe skrivingen for å ta seg et bad.
Jeg våknet tidlig idag av en forferdelig drøm hvor jeg kom ut av en butikk på Majorstua og så cruiceraketter på vei inn over Oslo. "De jeg ikke er sammen med nå kommer jeg kanskje aldri til å se igjen," tenkte jeg i drømmen mens jeg kjente Ss faste grep i min hånd. Da jeg våknet tenkte jeg at man aldri vet når ting slutter. Idag er det ferien som er slutt, like plutselig som den begynte, tiden som har gått er borte, den kan bare oppleves mens vi er her, og plutselig forsvinner den eller det vi elsker, uten forvarsel.
Jeg hadde også et flash i natt hvor jeg drømte at jeg gråt ukontrollert. Vet ikke hva det kom av, men våknet av det også, uvanlig, jeg pleier ikke å våkne, men jeg våknet og tenkte på A, tenkte på at hennes tilstedeværelse også plutselig forsvant. Fra ett sekund til et annet forvandlet hele vår tilværelse seg. Hennes mest dramatisk selvfølgelig, men også min, også jentenes. "Jeg satt i sofaen hos bestemor og bestefar da bestefar fortalte om mammas slag," sa H forleden da vi snakket om vår egen reaksjon på det som hadde hendt. "Jeg husker at jeg gråt og var veldig lei meg."
Til meg kommer erkjennelsen om tapet i små blaff. Egentlig har jeg forsøkt å ikke tenke på dette, jeg har forsøkt å skyve det foran meg, vente og se. Men gradvis, enten jeg vil det eller ikke, innser jeg at hele vårt liv slik vi har hatt det siden vi ble sammen for snart femten år siden er borte. Plutselig, i løpet av noen sekunder forsvant vårt samliv bare, og nå, når vi kommer hjem ikveld, starter vi på noe nytt. Nå skal vi forsøke å finne en ny rytme. Forsøke å bygge opp igjen det livet vi hadde -- eller kanskje et helt annet liv.

Og hvordan tar jeg egentlig det? Hva føler jeg hvis jeg kjenner etter? Føler jeg sorg? Sinne? Bitterhet over at verden er urettferdig? Nei, jeg føler egentlig bare en viss irritasjon over det som har skjedd, som en slags forsinkelse. Mest gleder jeg meg til alt som skal skje. Gleder meg til A skal bli bedre, gleder meg til at vi skal være sammen igjen, gleder meg til å gå å ski, til nye ferier, til alle drømmene vi fremdeles kan ha sammen (de aller fleste blir ikke noe av, men noen gjennomfører vi). Jeg føler at jeg kun en sjelden gang i blandt kan unne meg den luksusen det er å dykke ned i hva vi har mistet. For det meste forsøker jeg være tilstede i øyeblikket, forsøker å være tilstede i samtalene, i jobben, i hjemmet, i det som foregår mens det foregår fordi jeg vet at mine mest lykkelige øyeblikk har jeg når jeg er fullt og helt tilstede i det som skjer når det skjer.
H har også en drøm hun vil dele:
"Jeg drømte at jeg var i Oslo og at vi skulle på en stor forestilling med hestene til bestefar. På slutten av forestillingen løp alle hesetene ut og ble til roadkill. Jeg gråt, gikk hvileløst rundt mellom Frognerbadet og Colloseum og forvillet meg inn på en buss hvor de spilte Romeo og Julie. Så våknet jeg. Klokken var syv."
Nå er det bare en time til flyet går. Vi har spist ferdig tapasen. S har skrevet en hel side i dagboken om det hvite sukkerets forbannelse. I sekken har vi med spansk spekemat, gåselever, spanske oster og andre godsaker til hjemkomsten. Når vi kommer hjem skal det være fest! Da skal vi feire at A er hjemme. Det gleder vi oss til. I morgen venter hårklipp med F som kommer hjem til oss, og deretter løpetur i skogen. Kroppen har nok fått litt for mye god mat og litt for lite mosjon i det siste.