Tirsdag - i Bergen med hjemlengsel

Dro til Bergen med mandagens morgentog.  Nå sitter jeg på hotellrommet etter vel utført jobb som inkluderer festmiddag kl. 19. 

Hjemme i Oslo feires S´ 11 årsdag uten meg.  G, As mor, overnattet fra i går og sørget for tradisjonell vekking på sengen med kakao og presanger.  Fredag feires S av jentene i klassen og søndag feirer vi begge jentenes fødselsdager (H fylte år i juni men ble ikke feiret pga slaget til A) med nærmeste familie, noen få venner m barn og de fleste av faddere etc.  Vi blir ca. 40 pers. 

Snakket med A i dag som låt trist da jeg fortalte om jobb og om jobben her i Bergen.  Jeg forstår henne så godt.  Det ER ikke gøy å sitte hjemme når alle raser avgårde med full fart.  "Det går så sakte," sa hun.  "Jeg føler ikke at jeg kan bidra med noen ting. Og når jeg føler det slik, tenker jeg på alle de andre jeg har truffet og så tenker jeg at jeg har vært heldig selv om jeg ikke føler meg heldig."

Nei, det er ikke lett å være hjemme og føle at man er til bry -- selv om hun ikke er det!  Hun føler det ubehagelig å dra til nye steder når jeg ikke er i byen.  I dag fikk hun tatt røntgen av kjeven.  "Jeg kan jo ikke bestille en kaffe engang," sa hun og jeg kunne høre at hun hadde en tøff dag.  Kanskje var det fordi hun hadde laget pai til S, og croissanter (som ikke ble så bra sa hun).  Hun har -- også når hun er frisk -- en tendens til å ta på seg for mye hele tiden. 

Hva føler jeg, tenkte jeg i dag.  As handicap er ikke mitt handicap.  Tanken føltes ubehagelig, som om jeg også burde føle meg mer ille til mote.  Selv om -- jeg gjør det også, men på en annen måte.   Jeg erkjenner at jeg litt motvillig savner hennes vanlige jeg -- kanskje fordi jeg vet at jeg må innstille meg på at hennes nye jeg blir annerledes.  Foreløpig er vi i en fase hvor jeg forteller meg selv at alt er midlertidig, at hun ikke er slik hun kommer til å være, men det er litt tungt i blandt å kjenne at jeg savner den hun var.

Vi har også fått et nytt tilbud fra forsikringsselskapet.  Da vi først kom hjem, fortalte at vi hadde bodd privat og at jeg gjerne ville betale vårt vertskap for den tiden vi bodde der, tilbød de seg å betale oss kr. 100/døgn for overnatting men ikke noe for mat (ettersom man må spise uansett).  De ville også betale oss transport basert på kjørte kilometer -- noe man ikke akkurat finregner på i en slik situasjon.  Etter at jeg, i samråd med vår advokat eskalerte saken vår har de nå gått med på en dagrate for kost og losji for de ukene vi var i USA noe som gjør det mulig for oss å betale våre venner for de syv ukene vi bodde hos dem.  Dette synes jeg er bra.  Men, forsikringsselskapet betaler kun ca. halvparten av våre faktiske telefonutgifter.  Selv om dette er vesentlig bedre enn deres første forslag - 500 kroner for telefonutgifter, så er det fremdeles lavt, gitt at vi brukte ca. 22.000 kr. mer enn normalt i perioden (og gitt at vi var der ufrivillig i nærmere fire uker, holdt tilbake av forsikringsselskapet).   Som noen kanskje husker måtte vi også hyre en advokat for å komme oss hjem til min bestemors begravelse.  Dette vil forsikringsselskapet heller ikke betale, så der diskuterer vi fremdeles. 

Alt i alt synes jeg forsikringsselskapet har vist villighet til å være fleksible, men jeg synes det er synd at As slag -- i tillegg til tapt omsetning for oss -- gjør at vi sitter igjen med en udekkede utgifter på nærmere 50.000 (advokatutgifter + telefon) som må dekkes av egen etter-skatt lomme i denne saken.  Til forsikringsselskapets forsvar skal si at de faktiske kostnadene mens vi var i USA -- og som ER dekket -- må ha beløpet seg til godt over en mill. kr.  Jeg tør ikke engang tenke på hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde hatt reiseforsikring. 

Men, vi diskuterer litt mer med dem og holder bloggen oppdatert om sluttresultatet.  Det kan jo være nyttig å skrive seg bak øret for andre som skal ut å reise. 

En annen "god" nyhet er at NAV tilslutt har klart å betale A sykepenger, kun tre og en halv måned forsent.  De skylder på papirer de ikke har fått, men det er feil.  De fikk alle papirer umiddelbart.  Vi er uansett glade for pengene fordi vi hittil har klart utgiftene ved å belåne huset.  Jeg noterer meg med hvilken iver staten ilegger oss strafferenter når vi ikke klarer å betale restskatten.  Mon tro om det hadde vært like mye rot i NAV hvis forsinkede utbetalinger hadde medført strafferenter slik tilfellet er med restskatt. 

Men ting faller på plass.  Rutinene kommer sakte, A blir litt friskere -- sakte.  Jentene og jeg lever våre liv med A og venner oss til en annen virkelighet som foreløpig er tykk av hendelser -- av skoledager, arbeidsdager, hverdager, av klesvask og tannpuss og matpakker og samvær.  Vi er tettere på hverandre enn vi har vært noengang, vi har blitt minnet på hva vi har, hva vi har å miste, og hvordan selv en så frisk person som A plutselig kan falle sammen og være en annen.  Livet er sårbart og det glemmer vi ikke så lett. 

Når S drar på skolen, sier hun, "ha det fint."  Og idet hun skal gå ut døren, legger hun til, "ikke få slag da.  Ikke du pappa.  Og ihvertfall ikke du, mamma." 

Nei, ting er ikke akkurat som før.