Onsdag på vei hjem

Sitter i gaten på flyplassen ventende på flight til Oslo. Turen til Bergen gikk med tog, en deilig opplevelse -- å sitte i sine egne tanker med tid til å lese en bok, en avis uten avbrytelser, uten epost, og med en telefon (fant jeg ut etterpå) som plutselig ikke virket.

Avstressende.

Her på flyplassen er det vesentlig mer stress. Folk har dårlig tid, blikk mot klokken, unge menn løpende uten tid til å putte datamaskinene tilbake i bagasjen etter sikkerhetskontrollen, metalliske stemmer som annonserer eksotiske steder uten antydning til entusiasme.

Ble sittende ved siden av en mann i går som ledet en bedrift ansetter folk som forsøker å komme tilbake i arbeidslivet.
"Hvis du er borte mer enn tre måneder fra jobben din, er det over 50% sjanse for at du aldri kommer tilbake til den samme jobben," sa han. Da jeg spurte ham om sjansen for varig uførhet etter tre måneders fravær, svarte han, den er "ikke mye mindre. Det som skjer er at folk mister motivasjonen. De mister selvtillitten. Og da er det ganske stor sjanse for at de aldri kommer tilbake til arbeidslivet."

Moralen i hans historie var at det gjelder å begynne å jobbe såfort som mulig -- selv om det ikke betyr full tid. "Den mentale belastningen ved å føle at man ikke er til nytte er så stor, så demoraliserende, så ødeleggende for selvfølelsen. Det er derfor det er så viktig å få folk tilbake snarest."

Hittil har jeg hele tiden tenkt at det var best for A om jeg skjermet henne og sørget for at hun ikke trengte å ta noe ansvar i hjemmet. Men jeg innser nå at jeg kan ha undervurdert hennes behov for å føle at hun er til nytte. Kanskje er kan det være nyttig for henne å ha noen få ting som hun er ansvarlig for slik at hun føler at hun bidrar noe? Det skal jeg tenke litt på.

Ellers -- ikke mye å rapportere. Jeg tror egentlig A gleder seg til å komme seg tilbake til fulltids rehabilitering i Son i desember -- hun skal trene full tid i tre uker frem til lille juleaften. Deretter hjem igjen.