Søndag - første uke med A hjemme.

Den første uken med A hjemme har vært travel.  Jeg har hatt mye å gjøre, jentene har vært tilbake i skole og A har brukt tiden til å sette igang et hesblesende treningsprogram.  I går lørdag svømte vi hos T, deretter på lunch hos WM og tilslutt middag hos IO.  Idag har vi ingen planer annet enn en lunch hos TT.  Akkurat nå er A i kjelleren og trener på elipsemaskinen vår som vi kjøpte for ti år siden og som er fantastisk!  Hun har begynt å høre på musikk igjen, noe hun ikke har gjort på mange år, og jeg kan høre lyden helt opp hit hvor jeg sitter og skriver.  Jentene sover.

Det er ikke så mye å fortelle nå.  Vel, det er ikke helt sant.  Men det meste som skjer nå er av mer privat karakter -- det handler om hva som skjer internt mellom oss i vår familie -- mens vi justerer oss i forhold til å ha fått A hjem.  Dette skriver jeg også om, men da i min egen dagbok.  Hensikten med denne bloggen ved siden av å få ut steam, har vært å informere på en måte som har spart oss tid og krefter i forhold til å måtte fortelle hele tiden "hvordan det går" og "hva som har skjedd."  Til det har den fungert helt utmerket.

Men selv om det nå blogges mindre, så betyr ikke det at det skjer mindre.  Det betyr altså bare at det som skjer er av mer privat karakter.

Det jeg kan si er at det går fremover med A.  Hun er ved ganske godt mot -- bedre enn da vi kom hjem fra Spania.  Hun gråter nesten ikke i det hele tatt.  I går da vi var hos IO, begynte hun på et tidspunkt å gråte.  Da sa S, "mamma, neste gang vi går ut synes jeg du skal ta den pillen din mot gråting."  Vi begynte å le, noe som gjorde S forlegen.  Men det er herlig at hun sier akkurat det hun tenker.

A og jeg får ikke så mye tid til å snakke sammen alene.  Barna, jobben og husarbeidet tar mesteparten av tiden og oppmerksomheten.  Når de har lagt seg er A vanligvis så utslitt at hun også faller i seng.  Men på fredag mens vi hentet sushi fikk vi snakket litt sammen om oss -- om hvordan slaget har forandret relasjonen mellom oss, og hvordan det er viktig å kjenne på det, viktig å snakke om det, og viktig å erkjenne at det tar tid å komme sammen igjen.  Det ER uvant å ha henne hjemme, det er uvant for henne å være hjemme, og den avstanden som automatisk oppstår i fraværet kan ikke viskes bort på et øyeblikk; avstanden må reduseres gradvis, vi må bli kjent med hverandre igjen på en annen måte, og det tar faktisk tid.  Det betyr ikke at vi ikke er glade i hverandre, men det betyr rett og slett at vi reagerer slik vi reagerer.  Det er det noe av det A har lært meg:  hun lar meg alltid reagere slik jeg reagerer uten å dømme reaksjonen, uten å bli sint eller skuffet.  Det er som om hun sier, "slik er du og jeg aksepterer deg slik du er..."

Vi har en stor trygghet og tillitt i forhold til hverandre som gjør dette mye lettere.  Hvis det hadde vært noen form for tvil i hvordan vi følte det i forhold til hverandre, kunne dette slaget ha splintret forholdet vårt.  Men det gjør det ikke.

Så at det var en artikkel i Dagbladet i går om slag.  Der stod det også at flere kan reddes hvis folk vet mer om slag.  Slag rammer 40 mennesker hvert døgn.  En tredjedel dør.  Det er enorme tall.