Onsdag morgen - Anfi, Grand Canaria

"Jeg er hjemme alene. Deilig;-)" skrev A til meg igår ved 14-tiden. En milepæl for oss alle å ha henne hjemme igjen og i enda større grad en bragd for A.
Senere tirsdag snakket vi i telefonen. "Jeg har gått igjennom epost. Sett igjennom gammel post. Du aner ikke hvor ubeskrivelig deilig det er å være hjemme uten å skulle tilbake til Cato Senteret. Hvor deilig det er å bare være her."
Jeg kunne høre en annen klang i stemmen. Nå var den sterkere, mer optimistisk enn jeg hadde hørt den på lenge. "Det er rart, jeg ser i boken min, og alt liv stopper 23. juni! Etter det er det helt blankt."
"Men nå skal det trenes. Jeg har min første fysioterapitime onsdag morgen. Jeg skal sette opp time med ergoterapeut, med logoped, og jeg skal også begynne med yoga igjen. Det er langt frem. Ett til to år med hard trening. Men føler jeg meg sterk som en bjørn selv om jeg blir fort sliten. Antagelig er jeg bedre trent enn før slaget. Litt mer rundt maven, men det går bort. Det eneste jeg mangler nå er dere, min egen familie. Det er rart hvor avhengig jeg har blitt av dere. Det er det eneste jeg vil nå -- jeg vil trene og være sammen med dere. Jeg merker at jeg er utolmodig. Jeg er rastløs. Jeg vil bli frisk."
På båten er det tidlig morgen. Den lille to-åringen tasser naken rundt på dekk med en liten bamse i den ene hånden. Hi, vår vertinne, spyler en dyne, L, min venn og skipper, leser mailer på internett, og jentene sover. Jeg ser fremdeles en fullmåne høyt oppe på den lyseblåe himlen, langt ute kan jeg se et grått militært fartøy fra kystvakten, jeg hører dønningene som slår mot moloen et stykke utenfor, det er vindstille, langs strandpromenaden innenfor ser jeg folk som bader morgenbad, som kommer tassende i hvite slåbrokker, jeg ser folk som går, løper, triller i rullestoler, som nyter den svale morgenen før skyene forsvinner og solen griller menneskene i ulike solfaktorer.
Ferien nærmer seg slutten. På fredag ettermiddag setter vi oss på et fly tilbake til senhøsten. Da skal drømmer om hjemmeskole og dovne dager på seilbåt erstattes med våre disiplinerte dager -- opp halv syv, rekke trikken seks på åtte, skole og jobb om dagen, tilbake til lekser, middag, tidlig i seng, hverdager avløst av helger, i forutsigelig rytme avløst av ferier med jevne mellomrom, alt i en syklus av årstider og livsfaser som vi sjelden savner før vi trekkes inn i noe ekstraordinært slik vi har blitt det i forbindelse med slaget som har truffet vår familie.
Jentene vil gjerne bli her lengre. De synes ferien har vært altfor kort. De kunne vært her i flere uker til før de hadde begynt å savne sine hverdager. Hadde A vært her kunne jeg godt ha vært her lenge, men nå jeg gleder meg også til å komme hjem til A, gleder meg til å løpe i skogen, til å jobbe, og selvfølgelig til å ha A hjemme igjen.