Mandag kveld på en båt.

Klokken er kvart på ti, jentene har lagt seg, jeg har lest et kapittel i "Den Siste Mohikaner," innkjøpt på Gardemoen, og nå sitter jeg på akterdekket på katamaranen mens H og L rydder opp på kjøkkenet. Vi har bevilget oss en deilig flaske kald Cava, og en fortreffelig laksemiddag har funnet veien ned i våre velfødde mager. Inne fra stranden hører vi den fjerne lyden av norske, svenske og tyske turister som synger i kor og klapper til kveldsunderholdningen, og mine tanker går til A som sover sin foreløpige siste natt på Cato Senteret i Son.
Hun var lei seg i kveld, ikke fordi hun ikke er her med oss, men fordi det går så sakte fremover, og fordi hun tillater seg å være lei seg. "Jeg kan ikke utstå å syte," sa hun da vi snakket sammen for noen timer siden. "Jeg har jo vært så heldig, men det går så sakte. Nå gleder jeg meg så usigelig til å komme hjem. Til å trene. Til å gå på ski. Til å bli frisk."
" Men dere må ikke regne med meg med en gang. Jeg kommer ikke til å klare alt med en gang," sa hun mens hun vekslet mellom sin gamle tøffe stemme og den tynne pistrete gråtestemmen. "Jeg kan ikke utstå å syte. Men dette er det vanskeligste jeg har vært med på, det mest forferdelige jeg har opplevet i hele mitt liv. Jeg kan ikke gjøre noen ting når jeg kommer hjem. Jeg kan ikke kjøre bil, jeg kan ikke rydde opp, jeg kan ikke lese, ingenting kan jeg gjøre."
"Jeg synes du har all grunn til å være lei deg," sa jeg. "Du har vært igjennom noe av det mest traumatiske man kan oppleve. Det spiller ingen rolle hva andre har opplevet. Det spiller ingen rolle om andre har hatt mindre flaks enn deg. Det finnes minst like mange som har hatt mer flaks enn deg. Du har all grunn til å være trist, og vi tåler det helt fint. Vær så trist du bare vil. Vi gleder oss til å få deg hjem uansett."
Det er mye spenning rundt hjemflyttingen. Hvordan blir det å være alene der uten oss (vi kommer hjem først lørdag). Kan hun se på filmer? Blir folk lei av henne som bare er til bryderi?
Mens hun sitter i Son å tenker på alt dette, surfer vi i syden. Vi bader og svømmer og stuper og handler gode skinker og oster. Idag var min tiårige datter S, vår vert L og jeg på et skikkelig luksusmarked, og fikk smake ulike spanske spekeskinker, oster og pølser. "Dette er jo skikkelig luksus," sa S med et lurt smil mens hun holdt i sin hvite stokk med en hånd og tok imot stadig nye små skiver med godsaker med den andre.
Vi har insistert på at vi betaler all mat og drikke mens vi er på besøk, vel vitende om at det ikke er bare bare å leve i åresvis på en katamaran med kone og barn, loffende fra verdensdel til verdensdel. Idag bunkret vi delikatesser og gode viner og traff Ls kone og tårige datter på stranden etter endt handletokt. Jeg hadde også kjøpt inn solfaktor 8 etter at jeg forleden sendte et MMS bilde til A av jentene, hvorpå hun tekstet tilbake, "du våker ikke å komme tilbake med dem så bleke som de er nå. Du har hatt på dem alt for mye solkrem. Du også må være brun når du kommer hjem."
Jeg tror alle turistene og de norske avisene og ukebladene og det som virker som et litt hysterisk hang til alt som er norsk blir ekstra påtrengende når man kan henge seg på noe så alternativt som å være del av en nomadeflokk i en ukes tid slik vi er det. Med hjemmeskoler og historier om båter som kjører på hvaler og løse kontainere og folk som drar til Brasil på ubestemt tid, blir disse norske turistene som reker langs den kunstige stranden med dagens VG under armen og en bærepose med kålrabistappe, kaviar, leverpostei og margarin relativt uvirkelig. Hva er det som gjør at vi blir slik? Og hvorfor synes jeg at jeg er så mye bedre? Har ikke alle rett til å gjøre akkurat som de vil når de er på ferie?
Men det å bo på båt fører en raskt inn i en slags uvirkelig følelse av at man ikke er en del av det som skjer på land. Dagene kommer og går mens de store bølgene duver under oss, mens fiskene lever sitt liv, mens skyene svever over oss, mens bøker leves og formuer skapes og sanger skrives og mennesker lever og dør. Havet er evig, her er alt det samme uberørte som det har vært i millioner av år. Her minnes vi om vår egen ubetydelighet, vår egen sårbarhet, og vår egen eventyrlyst.
Det er en besnærende drøm å bo i båt. Tjene til livets opphold via internett slik mange av disse båtfolkene gjør. Leve på et beskjedent nivå, men ha fullstendig frihet til å være sammen med sin egen familie, til å reise dit man vil, gi sine barn nesten all sin egen oppmerksomhet, og reise fra sted til sted mens man utforsker livet, ulike språk, historier, skikker og retter.
Men vår drøm om katamaran stopper på fredag, om fem dager. Da setter vi snuten hjemover, tyner i oss overpriset vakumpakket mat i trange Norwegian seter, hutrer oss inn i den kalde garasjen på Gardemoen, oppdager snøen som har falt i vårt fravær, kjører nølende hjem mens vi tenker på en ferie som har gått alt for fort, slik alle ferier, slik alle liv oppleves som om de har gått for fort når man ser tilbake på de somrene som har vært, de livene som har vært.
Men akkurat nå, her på akterdekket på en seilebåt på sydspissen av Grand Canaria, med et glass hvitvin, med lyden av havet, fullmånen over bukten, og følelsen av ro over livet og lengsel til A som gleder seg minst like mye som oss til å flytte hjem i morgen.
Hvis noen har lyst til å sende henne en blomst så tror jeg hjemkomsten i morgen tirsdag er omtrent en så god anledning som noen til å ønske henne velkommen hjem.