Onsdag: endelig en god nyhet

I går kveld kom jeg hjem til en glad A. "Plutselig, etter akupunktur i dag, skjedde det noe med synet mitt!" sa hun. Hun satt i sofaen på stuen og hadde akkurat avsluttet en samtale på telefonen. "Etter fem måneder med dobbeltsyn så jeg idag for første gang klart. Det varte ikke så lenge, men det ga meg et håp."
"Nesten som å se land etter månder uten landkjenning," sa jeg.
"Det er fantastisk." Hun smilte. "Det gir så mye håp. Det viser at det går fremover. Jeg merker jo at det skjer noe i ansiktet mitt hele tiden. Det prikker og igår klarte jeg å spise mat med høyre side av munnen. I dag er det grunn til å feire!"

Dette er deilige nyheter. Det går fremover litt hver dag -- om enn med museskritt. A klarer seg mer og mer alene. I går da jeg kom hjem hadde hun feiet i oppkjørselen. Hun hadde fått vasket klær, ryddet kjøkkenet, båret inn ved - en kubbe av gangen antagelig. Hun er jo ustoppelig, og det er bra.

Flere og flere tør nå å spørre hvordan det går. Det er egentlig veldig hyggelig fordi vi nå har litt mer gode nyheter. A kan gå selv sålenge det er snakk om korte avstander. Skal hun gå lengre, trenger hun en arm å støtte seg til. Hun klarer å gå trappen til annen etasje, men må holde seg godt fast i gelenderet. Hun kler seg selv, og roter mindre.

Hun påstår selv at et av dagens høydepunkter er når jeg taper igjen hennes høyre øye om kvelden før hun skal sove. "Du aner ikke hvor deilig det er," sier hun mens jeg drypper henne og så gjør klar kirurgitapen som lukker igjen hennes vakre øyelokk. "Jeg slapper sånn av i øynene når du taper meg."

Dagene flyr. Jeg har hatt nesten for mye å gjøre. Løper fra oppdrag til oppdrag og godt er det. Selskapet vårt går godt, men det er liten tid til å få trent, så formen er ikke helt på topp. Jeg gleder meg til sneen kommer.

A drar tilbake til Catosenteret den 2. desember og blir der til lille juleaften. Den dagen er det et halvt år siden hun hadde slaget. Da går vi forhåpentligvis mot lysere tider.