Fredag formiddag

Kvelden sluttet igår med at kjøkkenvasken var tett og at A la seg uten å si godnatt, litt sint på oss andre som er ampre, som kanskje krangler litt mer enn vi pleier, jeg som kanskje er mindre hjertlig enn jeg pleier, og altså A som blir lett lei seg, som også er frustrert, og som la seg uten ett ord, men trist mens jeg dro for å kjøpe plumbo klokken ti på ti.

Kanskje var hun også litt trist over at en av de siste bøkene hun tok initiativ til og jobbet frem før hun sluttet i forlag i går vant Brageprisen. I såfall var tristheten naturliig; hun har knapt nok hørt et pip fra forlaget (som ikke trodde på ideen) ettersom stadig nye opplagt har gått i trykken. Kanskje var det denne fullstendig manglen på support og villighet til å dele seirene som gjorde at A ikke er den eneste som sluttet eller flyttet til konkurrerende forlag. Få ting er dyrere enn dårlig ledelse.

I går kveld tettet vasken seg. Plumbo hjalp ikke og idag våknet vi til tett vask og oppvaskmaskin. Bakte rundtstykker og lagde omelett mens jeg forsøkte å åpne røret. Det hjalp heller ikke. Å ha over 30 personer på søndag uten fungerende oppvaskmaskin er ikke en god tanke. Heldigvis fikk A ringt rørlegger som kommer idag.
Etter frokost kl. 0800 måtte vi stresse ut for å rekke skoler og fysioterapi, og A begynte å gråte på vei inn i bilen.

Mens vi kjørte til fysio forsøkte jeg å tenke på hva jeg kunne si for å få henne i en bedre mood. Hva sier man? Det blir bedre? Du gjør en fantastisk jobb? Jeg er like glad i deg nå som før slaget? Dette får vi til? Alt kommer til å bli bra? Ikke tenk på fødselsdagen, jeg tar meg av alt?
"Jeg skal bake idag," sa A.
"Er det en god ide? Er det ikke bedre å kjøpe boller? Vi har jo allerede nok kaker." spurte jeg mens jeg tenkte på at ryddingen en bakesesjon fører til og som kunne unngåes. Så fort jeg hadde sagt det, merket jeg at hun ble amper, som om hun ville si at det å begrense hennes aktiviteter ikke er en god ide.

Det er denne balansen som er vanskelig synes jeg. Det er viktig å la henne få gjøre ting som hun føler gir mening og at hun får ta sine egne avgjørelser. Fellen er å behandle henne som et barn, en felle mange går i med slagpasienter og som ekspertene ettertrykkelig advarer mot. Det som gjør at mange ikke kommer tilbake til jobb er jo nettopp den depresjonen en treffes av -- kanskje ofte som et resultat av at man ikke føler at man ikke spiller noen rolle lengre.
Men dette skal også balanseres. Mot behovet for hvile.

Skal jeg være helt ærlig så forsøker jeg også å minimere rotet. Når A og S baker på kjøkkenet er det jeg som rydder opp. Og som får ekstraarbeidet når ovnen søles til og må vaskes innvendig etterpå. Alle de små tingene som tilsammen utgjør det hjemmet vi lever i og som kan suge overskuddet ut hvis vi ikke passer oss. Jeg skal vare en god stund fremover og jeg MÅ holde meg frisk! Både A og jeg har fått tatt vaksine mot svineinfluensa.

Når jeg tenker på denne hendelsen i bilen tenker jeg også at det er bra at hun er sint -- det er et tegn på overskudd at hun har nok krefter til å irritere seg over meg. Jo, det er faktisk et godt tegn. Gitt at jeg har friheten til å tolke velger jeg å tolke det slik.

I et møte jeg hadde i dag ble jeg spurt, "men hvordan har du det?"
Jeg velger å skyve spørsmålet foran meg, sa jeg. Jeg velger å utsette spørsmålet fordi det handler mest om å være helt tilstede, det handler mest om å gi jentene det de trenger for å holde på selvtilliten og gleden, og det handler om å legge forholdene best mulig til rette for at A skal bli frisk. Og for at jeg skal forbli frisk og ikke slite meg ut. Og det kommer til å bli bra.

Sender en varm tanke alle de som ringte på Ss fødseldag og spesielt til E har sendt S en presang (en lydbok), og som jeg skulle ønske kunne legge ting bak seg og heller se fremover. Hvem taper mest på selvvalgte fravær?

Nå napper virkeligheten meg i ermet. Jeg skal handle, hente kaker, bestille pizza. Transaksjonene står i kø, regninger skal betales, folk takkes, mat skal kjøpes inn, alt skal klaffe, og jeg er glad for A&M som skal hjelpe oss med maten. Uten dem hadde det blitt vanskelig å få alt i mål.